Ord Om ordet
Kristi Himmelfart
Apg 1:1-11: En sky tok ham bort fra deres øyne.
Ef 1:17-23: Så dere kan forstå hvilket håp han har kalt oss til.
Lk 24:46-53: De kastet seg ned i tilbedelse.
Liturgisk sett, markerer vi i dag slutten på Påsketidens første førti dager, en tid som tilsvarer vår førtidagers faste. De to periodene er lik veldige vannmasser—flo og fjære—som strømmer oppimot, så utifra, Påsken. Påsken forvandler alt. Den gjør bittert vann søtt. Den stiller håpløshetens storm. Vannet som, før påske, truet med å drukne oss, bærer oss nå. Dødens og kaosmaktens avgrunn opplyses av Kristi seier, som bringer fred. Vi som sådde med tårer, høster med fryderop.
Da Jesus først åpenbarte sin oppstandelse, ble disiplene redde. Sorgen de hadde gjennomlevd, hadde skapt en nervøs spenning som fikk dem til å se med vantro, sågar (i Thomas’ tilfelle) med hån på påskens nåde. Ømt og tålmodig beroliget Jesus dem, og fikk dem til å se: ‘Det er jeg’. Litt etter litt ble de vant til ham igjen. ‘I førti dager’, skriver Lukas, ‘fortsatte han med å komme til syne blant dem’. Han kunne vise seg på overraskende vis; men allikevel gjenkjennelig, den samme som før. Han gikk ut og inn blant sine nærmeste. Han spiste og drakk med dem. Han underviste dem ‘om de ting som angikk Guds rike’. Han utla Skriften, for at de skulle skjønne alt dét som Det gamle testamente ‘lærte om ham’. Han talte om Den hellige Ånd og om oppgavene som ventet, ja; men hovedsakelig var dagene mellom Påske og Kristi Himmelfart en minnenes tid. En tid som bekreftet og forklarte opplevelser som lå forut. En tid som beroliget og bragte trøst.
Idag, når de førti dager er omme, inntrer en skarp forandring. Selv etter to tusen år, forblir Kristi Himmelfart en underlig fremmedgjørende feiring. Knapt har Jesus gitt sine nærmeste befaling om å gjøre alle folkeslag til disipler, så ‘skiltes han fra dem og ble tatt opp i himmelen’. Paulus kom til å utlegge hendelsen som en seier: Kristi viser seg som ‘høvding for all skapningen’; ‘hans steg opp i det høye, førte fanger med seg’. For de etterlatte tolv, der og da, må det heller ha syntes om Kristus var fanget, oppslukt av et fremmedelement, mens de selv stod slukøret tilbake i det vante, preget av et skrikende savn.
Vi feirer i dag Kirsti Himmelfart med hallelujarop. Disiplene den gang forble tause. Plutselig var den gamle smerten der igjen. De spurte seg selv, ‘Hva nå?’ Denne førtiende dager innleder en ny etappe i Kirkens påsketro. Våre nedarvede kategorier, som vi bruker til å tenke oss nærvær og fravær, sprenges: Vi må utvide våre begreper, oppløfte våre hjerter. Med ett er det nye ting vi må huske, Jesu løfter om ennå ukjent kraft fra det høye. Så langt har disiplene skuet bakover mot Kristi lidelse, død og oppstandelse. Nå må de se fremad, mot Åndens komme. Tiden etter Kristi Himmelfart er preget av forventning. Vi kan gjenkjenne engstelse også. De fleste av oss er vel, hvis vi er ærlige, redde i møte med det ukjente og radikalt nye.
Kristi Himmelfart avslutter én fase av Guds Sønns åpenbaring. Den peker mot Herrens fremtidige gjenkomst. Englene sa: ‘Som dere så ham fare opp til himmelen, slik skal han også komme igjen.’ Er vi oss løftet om Kristi gjenkomst tilstrekkelig bevisst? Venter vi på Herren? Lenger vi etter ham? Ber vi ham om å fullføre sitt frelsesverk i våre liv og i historien? Det er vesentlig at vi, som kristne, betrakter og tolker universet utfra mysteriet vi feirer i dag. ‘Skapningen’, skriver Paulus, ‘stønner i fødselsveer’. Nytt liv vil frem. Midt i all sin skjønnhet, står vår verden for noe ufullstendig og midlertidig. Kanskje er vi oss det mer bevisst, i våre dager, enn folk har vært noen gang før. Kristus er Alpha og Omega. Han er målet alt higer mot!
Kristi Himmelfart medfører ikke at Herren bortføres. Ei heller står det for et mekanistisk forsyn som gjør Jesus istand, ved ubegrenset bilokasjon, til å være samtidig til stede i nødfall verden over, som en en himmelsk-universell utrykningstjeneste. Dagens høytid åpenbarer at Jesus, som vi våger å kalle vår bror, i sannhet er vår Gud. ‘Ved ham er det vi lever, beveger oss og er til’; i ham ble ‘alle ting skapt’. Ordene er ikke fromme floskler; de er tolkningsnøkler til virkeligheten. Kristus ‘steg opp i det høye for å omfatte hele Altet’—det medfører deres liv og mitt. Kristi Himmelfart viser oss Emmanuel, Gud med oss, i høyeste potens. Veien går videre. Han er iblant oss til verdens ende; ja, han er oss nærmere enn vi er oss selv. Om ni dager stadfester han sin nærhet med Åndens gave, ild fra himmelen. La oss bruke novenen til å be om nåde til å skjønne hva Kristi løfter betyr, til å la dem fullbyrdes i oss. Er Kristus sentrum i mitt liv? Er han prinsippet som gir mål og mening til alt annet som utgjør min tilværelse? ‘Måtte han la deres hjerters øyene fylles med lys’, ber Paulus, ‘så dere kan forstå hvilket håp han har kalt oss til.’ Det er likeledes min bønn for dere og for meg selv. For forstår vi først det håpet, brødre og søstre, forstår vi alt annet. Da har vi en vidunderlig gave å formidle til vår verden, en gave verden trenger sårt. Amen.
Kristi Himmelfarts mysterium – ‘dere får se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før’ (Jn 6:62) – forutsetter hans evige generasjon fra Faderen i Ånden, som det skapende Logos hvorved alt ble til. Den ukrainske ikonografen Lyuba Yatskivs motiv ‘Verdens skapelse’ kan gi et visuelt fokus for vår meditasjon i dag.