Ord Om ordet
Kristi Himmelfart
Apg 1:1-11: En sky tok ham bort fra deres øyne.
Ef 1:17-23: Måtte han la deres hjerter fylles med lys.
Matt 28:16-20: Selv er jeg med dere alle dager.
Drøyt 50 år er gått siden mann først satte fot på månen. Om ettermiddagen 16. juli 1969 ble et romskip kalt Apollo 11 sendt avsted fra Kennedy Space Centre. Etter tolv minutter forlot det jordbanen. Tre dager senere gikk det inn i månens bane. Den 21. juli åpnet astronomen Neil Armstrong romskipets dør og trådte, som første menneske i historien, ut på månens overflate. I et veloverveid utsagn erklærte han at hans lille steg betød ‘et gigantisk fremskritt for menneskeheten’.
Måneferden, som har satt spor på vår bevissthet, var en triumf for vitenskapen. For vår teologiske forestillingsevne, derimot, var den katastrofal. I særlig grad har den gjort ugagn med vårt begrep om festen vi feirer i dag. Vi leser i evangeliet: ‘mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen’. For oss som lever i kjølvannet av måneferden, er det umulig å lese ordene uten å se for vårt indre øye bildet av Apollo 11 som fyker avsted fra Camp Kennedy. Forblir vi innenfor bildets logikk, står vi overfor massive problemer. Hvis Kristus forlot jorden slik, hvor fòr han så hen? Er himmelen et sted utenfor galaksene, et sted vi kanskje kan nå ved egne krefter en dag, når vi bare finner opp den tiltrengte teknikk? Eller ble Jesus fraktet direkte tilbake til Faderens skjød? I så fall, siden Gud er immateriell, ble han forvandlet fra et kroppslig til et åndelige vesen midt i luften?
Kanskje synes dere jeg høres uærbødig ut. Kanskje tror dere at jeg prøver å være morsom. Det gjør jeg ikke. Altfor ofte har jeg hørt Kristi Himmelfart utlagt på slike premisser. Derfor vekker festdagen hos mange absurde assosiasjoner. Jeg tror flere gode katolikker sliter med å forholde seg til Kristi Himmelfart. Den kan fremstå som en science fiction-begivenhet, en høytid man ikke kan ta helt på alvor, liksom, når tro fordrer mer enn rimelig er av vår rasjonelle tanke.
La oss da se grundigere på bevismaterialet. Vi har gode kilder å støtte oss på. Skriften gir oss to beskrivelser fra samme hånd av én og samme begivenhet. Lukas erklærer at han ikke selv var øyenvitne til Kristi levnet; men han kjente og samtalte med øyenvitner. Han samlet deres vitnesbyrd omhyggelig i en klar beretning som ble stadig mer subtil jo bedre han lærte materialet å kjenne. Beskrivelsen jeg nyss siterte (‘mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen’) kommer fra hans første tekst, evangeliet. Det er nyttig å sammenligne det med hans senere omtale i evangeliets oppfølger, Apostlenes Gjerninger. Stykket er denne messens første lesning. Det vi der får høre, er at Jesus, mens apostlene så på, ble løftet opp i været og at ‘en sky tok ham bort for deres øyne.’
Det forutsettes ikke at Herren ble skutt lik en rakett inn i atmosfæren. Nei, ‘en sky tok ham bort’.
I Bibelen, er en sky ikke bare noe som har med været å gjøre. Da Israel gikk ut fra Egypt ‘gikk Herren foran dem om dagen lik en skystøtte’. Skyen var et tegn på at Gud gikk sammen med dem. I skyen ble Guds herlighet åpenbar. Da Moses steg opp på Sinai for å stå for Herrens åsyn, kom Herren ned til ham i en sky. Det var likeså ved en sky at han senere fylte tabernakelet med sitt nærvær. I 4. Mosebok er skyen blitt et etablert symbol på Guds nærvær. Sammenhengen forutsettes i det Gamle Testamentes historiske skrifter. Hva skjedde da Jerusalems tempel endelig stod klart og byggearbeidene var avsluttet? I det øyeblikk tempelet ble vigslet, fylte en sky Herrens hus. ‘Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte tempelet.’ Skyen formidler Guds herlighet.
Skyen står for Guds nærvær. Den forteller oss at Herren, vår Skaper og Frelser, er til stede.
Leser vi historien om Kristi Himmelfart på nytt i dette lys, er den ikke lenger en kilde til forvirring. Tvert imot, enden på Kristi jordiske virke står i sammenheng med en lang forhistorie av guddommelig åpenbaring. Det er et forklarelsens øyeblikk, en epifanisk begivenhet. I Jesu eget liv, minner Himmelfartsskyen om skyen som dekket Taborfjellet da Faderens røst erklærte: ‘Dette er min elskede Sønn!’ Den peker også fremad mot Herrens komme ved tidenes ende. Igjen lar Lukas oss høre Jesu ord. I det han utlegger for disiplene prøvelsene som venter, forsikrer han dem at de endelig vil se ‘Menneskesønnen komme i en sky med kraft og stor herlighet’.
Skyen kunngjør at tidens fylde er nær. Ser dere nå hvordan alt henger sammen? Ved sin Himmelfart forsvinner Kristus ikke ut hinsides atmosfæren. Han trene inn i Faderens herlighet, som jorden er fylt av (Jesaja 6.3). Han oppfyller virksomt sitt løfte om ikke å la oss stå farløse igjen. For å begripe den nye måten Jesus er nærværende på, for å se Herrens herlighet, trengs særlig nåde. Vi behøver Trøsteren, som minner oss om ting og åpner våre sanser. Kristus lover å sende Ånden ‘snart’. Gjennom hele Påsketiden har vi kunne sanne at det Herren sier er sant. Også dette ord vil gå i oppfyllelse. Lik Apostlene, derfor, la oss bivåne Kristi Himmelfart ‘fulle av glede’ mens vi venter i salig håp på fullbyrdelsen av Faderens løfte til Pinse.
