Ord Om ordet
Kristi Himmelfart
Apg 1.1-11: Hvorfor står dere her og ser opp?
Ef 4.1-13: Han steg opp for å omfatte hele Altet
Mk 16.15-20: Han tok sete ved Guds høyre hånd.
Ser vi på billedkunstens fremstilling av Kristi Himmelfart gjennom århundrene, skjelner vi en klar tendens. I stadig større grad, ettersom tiden går, blir dagens begivenhet fremstilt som avstandtagen og avskjed.
Et karakteristisk moderne uttrykk er Salvador Dalis Himmelfartsmotiv fra 1958. Vi står som tilskuere under Jesu føtter og stirrer opp mot en loddrett bevegelse. Herrens ansikt er usynlig. Hans kropp henger midt i bildet, liksom holdt i et magnetfelt; bak den folder en atomisk kjerne seg ut lik en solsikke. Dali hadde hatt “en kosmisk drøm” om slik kjernekraft i 1950, åtte år før han malte og fem år etter Hiroshima. Han hadde fått det for seg at atomkjernen stod for Kristi alt-forenende ånd. Foreningen det er snakk om, er høyst abstrakt. Vi kan forholde oss til den teoretisk. Men det vi ser med våre øyne gir oss inntrykk av å stå objektet uendelig fjernt.
Hva har vel en slik katapultert, ansiktsløs Kristus med meg å gjøre?
Oldtidens kristne så Himmelfarten anderledes. De elsket motivet. Stadig dukker det opp i deres kirkekunst. Vi ser et eksempel i den romerske basilika som er viet brødrene Kosmas og Damian, begge leger fra Kilikia, som led martyrdøden i 303. Pave Felix fikk bygget kirken til deres ære i 530. Apsismosaikken er fantastisk. Den viser oss Kristus, Guds Sønn, stående på rød-blå-hvite skyer, men helt innenfor rekkevidde av apostlene som omringer ham. Når de rekker armene ut, er håndflatene på nivå med Jesu føtter. Herren står ansikt til ansikt med oss, majestetisk og på samme tid vennlig. Hans høyre hånd peker oppad, mot hans Fars rike; i sin venstre holder han en skriftrull som får oss til å tenke på Lammets skriftrull i Johannes’ Åpenbaring (5.1-5). Den står for Guds rettskafne dom over verden. Himmelfartsmotivet peker naturlig mot Jesu endelige komme. Som vi har hørt Paulus si, “han som steg ned [ved å bli menneske i Marias skjød], han er den samme som steg opp”; og han som steg opp for å omfatte Altet, han er den samme som skal komme ved tidenes ende “for å dømme levende og døde”.
Kristi Himmelfart står for en nødvendig forbindelse mellom tid og evighet, en allianse innledet ved inkarnasjonen som aldri mer, så lenge verden består, skal opphøre. Det første Jesus sier om seg selv i Johannes’ Evangelium, et ord rettet til apostlene, er: “Tro meg på mitt ord: Dere skal få se himmelen åpen, og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen” (Johannes 1.51). Han er stigen Jakob så i en drøm på vei ut fra Berseba, stigen som “var stilt opp på jorden, og hvis topp nådde til himmelen” (1. Mosebok 28.12). Igjen og igjen, i ukene som er gått, har vi hørt Jesu forsikrelse: Jeg forlater dere ikke; jeg er alltid hos dere; dere vil ikke lenger se meg slik dere ser meg nå, sant nok, men jeg forblir i dere og dere har anledning til å forbli i meg (Johannes 16-17).
Det er på bakgrunn av disse omstendelig gjentatte løfter at englene kan si nærmest ertende til de elleve, som nettopp har sett Jesus løftes i været og skjules av en sky, “Hvorfor står dere da her og glaner opp mot himmelen, galileere?”
Ja, dere som med deres øyne har sett, med deres hender har berørt “det som var fra opphavet av” (jfr. 1. Johannes 1.1), har dere da ennå ikke skjønt at det ikke lenger finnes noen kategorisk forskjell mellom himmel og jord, at himlenes rike er midt i blant dere, at menneskenaturen nå på mystisk vis er evig tilstede i Den hellige Treenighet, forenet med Gud selv som et pant på deres eget kall til å bli Gud lik?
For våre forfedre og formødre i troen var det åpenbart at menneskets eksistens utfolder seg i en slik sublim spenning og 
utspenthet. De vendte seg mot øst i bønn i stadig forevntning om Kristi komme. De bad med glød, “Kom, Herre Jesus!” (Johannes Åpenbaring 22.20). De var seg bevisst sitt kristne kall, muliggjort ved dåpen, til å “få del i guddommelig natur” (2 Peter 1.4). De så i Kristi Himmelfart et motiv som gav deres eget vesen retning og mening; og de stolte på virksomheten i Jesu innstendige bønn, uttrykt før han, på korstreet, dro alle ting til seg selv: “Far! Jeg vil at der hvor jeg er, skal også de som du har gitt meg, være, så de kan se min herlighet — den som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt” (Johannes 12.32, 17. 24).
Brødre og søstre, vi lever i en platthetens og utjevningens tid som har avskåret seg fra himmelsk virkelighet, en tid som i stor grad har mistet evnen til å tenke metafysisk, til å erkjenne åndelig, og som derfor lever med stor indre frustrasjon, uttrykt i trøtt ørkesløshet, som om vi var hensunket i kollektiv depresjon. Vi skal ikke fordømme verden fordi den lider slik. Vi skal trøste den og opplyse den. Varsomt skal vi vekke den hvis sjel slumrer og hviske den i øret: “Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, så skal Kristus lyse for deg!” (Efeserne 5.14).
I dagens kirkebønn leser vi: Christi ascensio est nostra provectio. En “vektor” er en bærer”; en “provektor” bærer fremad. Kristi Himmelfart er ikke en hendelse låst i tid og rom, i et enkeltmenneskes erfaring; for oss som lever som medlemmer av Kirken, lemmer på Herrens legeme, er Himmelfarten bærekraft, en motor og en levende energi som lar vårt dypeste potensiale, endelig, virkeliggjøres av nåde.
Lever vi i kjærlighet på disse premisser, da blir vi ved nåde surdeigen vår flattrykte, innskrumpede verden trenger for å heve.