Ord Om ordet
Askeonsdag
Joel 2:12-18: Mellom forhallen og alteret skal prestene gråte.
2 Kor 5:20-6:2: La dere forlike med Gud!
Matt 6:1-6, 16-18: For din Far er ingenting skjult.
Utdeling av aske har i Vestkirken tilhørt denne dagens liturgi siden 700-tallet, midt i norsk Jernalder. Ritualet er blitt sinnbildet på fasten. Selve påskeforberedelsen bærer ulike navn på ulike språk, som uttrykk for hva som for folk her og der har vært viktigst. I Nordeuropa kaller vi tiden «faste», og understreker et asketisk aspekt. Det engelske ordet «Lent» har med «vår» å gjøre, og står for lengsel etter lysere og mildere kår etter en nitrist britisk vinter. Romanske språk bruker variasjoner av «Quaresima», latin for «førti», og peker slik mot fastetidens mål, mot dens hensikt.
Askeonsdag derimot heter «Askeonsdag» overalt. Hva er så meningen med asken som i dag merker oss?
Messeboken gir to mulige formaninger til bruk ved utdelingen av aske. Med den første sier presten:
Vend om og tro på evangeliet!
Omvend deg! Ta en god titt på måten du lever på! Skjerp fokus! Dette var budet Jesus utropte da han begynte sin gjerning. I dag ytrer han det på nytt. Han ber oss riste slappheten av oss, befeste oss i kristen standhaftighet. Slik gir asken uttrykk for botferdighet. Vi angrer vår utroskap, våre bedrag. Vi gjør lik kongen i Ninive. Da han hørte Guds dom forkynt, beordret han at alle byens folk, og deres kyr, skulle gjøre som ham og gå kledd i sekk og aske. På denslags ytre vis ydmyker vi oss selv. I all offentlighet godtar vi å se tåpelige ut en stund, som anerkjennelse av tåpelige valg vi har tatt. Asken forkynner at vi ønsker, ved Guds hjelp, å leve i sannhet, illusjonsløse, uten å late som om vi er noe annet enn vi er, for slik å ta fatt på omvendelsens oppgave.
Den andre formaningen messeboken gir, har et annet tyngdepunkt. Den sier:
Kom ihu at du er støv og skal vende tilbake til støv.
Det verserer en seiglivet legende om min orden. I følge legenden hilste trappistmunker før i tiden hverandre ved å si, «Bror, husk at du skal dø!» Det gjorde de aldri. De var forpliktet til et liv i stor taushet! Men påminnelsen som sådan er benediktinsk. I det rike fjerde kapittel av Regelen, ber den hellige Benedikt munkene om «å holde døden daglig for øye». Det er overhodet ikke lugubert. Nei, det går på å ikke ta livet for gitt, å leve det bevisst, takknemlig og ansvarlig mens vi har det.
I dag holder vi ved askens tegn døden for hverandres øye, ikke bortgjemt i en halvmørk korsgang, men i full belysning, foran alteret som gir oss Livets Brød. Husk, du er støv. Husk, du skal dø. Dette er et budskap vårt samfunn ugjerne hører. Verden vi lever i er livredd døden. Døden er snart den eneste menneskelige virkelighet vi ikke teknisk kan justere, selv om mange beflitter seg, også her hjemme, på å gjøre døden til en valgsak og ikke vil la den være en gave, en gjest vi tar imot fra en annen. Så er det desto viktigere at vi som kristne gir troverdig vitnesbyrd om hva liv og død betyr.
Ved å erkjenne vår dødelighet, erkjenner vi vår begrensing. Vi innser at vi vet, til tross for selvbedrag i ny og ne, at vi ikke selv er Gud.
I antikken og middelalderen, før folk hadde funnet opp syntetisk materiale, var aske det daueste man kjente til. Asken bærer minnet om ilden, og viser at ilden er død; det er håpløst å ville nøre ild av aske. Ved å si «Amen» til asken bekjenner vi at, jo, vi vet vi skal dø; vi vet vi bærer dødens merke på kroppen, om så vi er unge og friske; at vi ikke av egen kraft kan tilfredsstille det ville, vanvittige ønske vi har om å leve evig. Bare Gud kan oppfylle det ønsket og stille vår lengsel. Og det vil han gjøre. Det gjør han.
Det er dette vi først og fremst får huske i denne nådens tid. Gjennom fasten får vi bade i Guds miskunn og kraft. Fasten er, slik en av prefasjonene sier det, en gledens tid. Den er en tid for å gjenoppdage takknemlig levnet. For å huske «at du er støv» er samtidig å huske at Gud er Gud, en «nådig og barmhjertig» Gud, «langmodig og rik på miskunn» som har formet deg i evig kjærlighet. Gud kan få flammer til å oppstå ut av asken i ditt liv. Han tilgir synd og leger sykdom. Han lar de døde oppstå. Slik lar han oss se døden selv i øynene uten frykt, ikke som den den ansiktsløse Mannen med Ljåen, men som den blide søster Frans av Assisi skrev om, en søster som kommer, når tiden er inne, vennlig og med utstrakt hånd for å følge oss hjem.
Hvis ikke dét gir anledning til glede, en glede verd å kjempe for, ja, da vet jeg ikke hva som måtte gjøre det.
Askeonsdag i Trondheim i 2021, da vi på grunn av Covid-restriksjoner feiret messen ute. Kaldt var det, men vakkert. Foto: Adressa.
Laudes creaturarum Sancti Franscisi
(en norsk versjon finnes her)
Altissimu, onnipotente, bon Signore,
tue so’ le laude, la gloria e l’honore et onne benedictione.
Ad te solo, Altissimo, se konfano,
et nullu omo ène dignu te mentovare.
Laudato sie, mi’ Signore, cum tucte le tue creature,
spetialmente messor lo frate sole,
lo qual’è iorno, et allumini noi per lui.
Et ellu è bellu e radiante cum grande splendore:
de te, Altissimo, porta significatione.
Laudato si’, mi’ Signore, per sora luna e le stelle:
in celu l’ài formate clarite et pretiose et belle.
Laudato si’, mi’ Signore, per frate vento
et per aere et nubilo et sereno et onne tempo,
per lo quale a le tue creature dài sustentamento.
Laudato si’, mi’ Signore, per sor’acqua,
la quale è multo utile et umile et pretiosa et casta.
Laudato si’, mi’ Signore, per frate focu,
per lo quale ennallumini la nocte:
ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.
Laudato si’, mi’ Signore, per sora nostra matre terra,
la quale ne sustenta et governa,
et produce diversi fructi con coloriti flori et herba.
Laudato si’, mi’ Signore, per quelli ke perdonano per lo tuo amore
et sostengo infirmitate et tribulatione.
Beati quelli ke ’l sosterranno in pace,
ka da te, Altissimo, sirano incoronati.
Laudato si’, mi’ Signore, per sora nostra morte corporale,
da la quale nullu homo vivente pò skappare:
guai a cquelli ke morrano ne le peccata mortali;
beati quelli ke trovarà ne le tue sanctissime voluntati,
ka la morte secunda no ’l farrà male.
Laudate et benedicete mi’ Signore et rengratiate
e serviateli cum grande umilitate.