Ord Om ordet

Askesonsdag

Joel 2:12-18: Mellom forhallen og alteret skal prestene gråte.
2 Korinterbrev 5:20-6:2: Nå er det frelsens dag. 
Matteus 6:1-6, 16-18: Din Far, for hvem intet er skjult, han skal lønne deg. 

Bakteppet for lesningen fra Joels profeti, er en nasjonal krise. Vi møter bilder av krigsmenn, fortærende ild, larm av vogner, en skjelvende jord og en rystende himmel. Teksten er drøyt to og et halvt tusen år gammel. Men den kunne være en beskrivelse av fjernsynsnyhetene. 

Hvordan svarer vi på brutal aggresjon? Det er et spørsmål som utfordrer Europa, ansikt til ansikt med krigen i Ukraina. Det er et spørsmål vi ikke har lett for å besvare. Vi hører om sanksjoner, om hjelp til forsvar, om flyktningemottak. Alt dette hører med og er av betydning. Men fra et kristent synspunkt, kreves mer, mye mer.

Hva roper Joel til sin krigsherjede samtid? ‘Vend om! La angeren rive i hjertet!’ Krig er et uttrykk utad for en vold, et ‘Nei!’ til Guds fordring, vi alle bærer i oss. Veien til fred går gjennom mitt eget hjerte. Jeg må vedstå meg ufreden jeg selv har bragt, og fortsetter å bringe, inn i verden. 

Enhver av oss setter sitt preg på helheten — på mikroskopisk nivå, men dog reelt. De siste to årene har vi levd med et bilde på hva dette betyr. Vi vet hva et ørlite virus kan utrette globalt. Innsikten lar seg ikke bortmetaforisere: Vi bærer konkret ansvar for hverandre. 

Ansvaret begynner med å gjøre opp regnskap for oss selv. Det er noe vi skal ta på alvor i fasten. Men ansvaret ender ikke der. Vi har også, hver av oss, anledning til å ta på oss en del av den bør som andre bærer. Joel roper: ‘Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: “Herre, spar ditt folk!”’ Hvert år gjør denne teksten veldig inntrykk på meg. Foran Gud, kan vi gjøre oss til talsmann for hverandre. Det som utgjør et annet menneskes smerte og angst, kan vi bære frem for Herrens nådetrone. Gjennom oss kan Guds barmhjertighet virksomt nå frem til andre, også der de selv ikke klarer å slippe den til. 

Dette er forbønnens mysterium — som egentlig ikke er mystisk i det hele tatt. Tror vi først at Kirken er et legeme, er det opplagt at det som skjer i ett lem innvirker på andre lemmer. Å gå i forbønn, er nærmest en slags åndelig soneterapi. Når jeg fullstendig overgir meg i Herrens hender, kan lindring oppstå et annet sted på legemet. Dette er en kilde til håp som minner oss om at vi aldri er maktløse overfor andres smerte. I Kristus kan vi bære den frem for vår Far, som vet å tilgi og helbrede.  

Vi forblir ikke uberørt, selvsagt. Å be er å utvise medlidenhet. Medlidenhet er aldri abstrakt. Den forutsetter sårbarhet. Den forutsetter at jeg er villig til å la meg såre. Å vende seg mot Gud ‘av et helt hjerte’, er risikabelt. Vi må åpne våre pansrede kammere. Vi må slippe nåden til overalt. Det kan gjøre vondt, men er dypt befriende. 

Så smått lærer vi hva det vil si å leve liv som er forseglet av korsets seierstegn. Paulus’ begrep om ‘frelsens dag’ opphører å være noe fremmed og overmåte fromt. Det blir grunnlaget for tilværelsen her og nå. Vi velger voksent å erfare hva det faktisk vil si å leve i Kristus. Det betyr å kjenne både Golgatas formørkelse og Påskedags forvandlende lys. 

Om litt vil vi tegnes med Jesu kors i aske. Det er en sterk bekjennelse. Ved å motta asken, vitner vi om at vår kristne vei går gjennom dødens utbrenthet, men at vi nettopp der, i det livløse, får kjenne Kristi livgivende, gledesbringende kraft. Det er ingenting dødt i oss som ikke kan oppstå hvis vi lar Guds lys skinne på det. Det er ingen konflikt i oss eller omkring oss som ikke kan løses hvis vi lar oss forsone. Som vi har sett: Vi kan i Jesu navn, velsignet av hans fred, bære forsoning inn i andres uforsonlighet. 

La oss da ta Skriftens ord på alvor. La oss gjøre det vi blir bedt om: ‘La angeren rive i hjertet! Vend om!’ Det finnes ennå tid, men tiden må brukes. Herren venter på oss. Han kaller til oss, på oss, i forventning. 

Askeonsdag i Trondheim ifjor, da restriksjoner gjorde at vi måtte feire messen ute. Foto: Adresseavisen.

Share