Ord Om ordet
Askeonsdag
Joel 2.12-18: La angeren rive i hjertet.
2 Kor 5.20-6.2: La dere forlike med Gud!
Matt 6.1-18: For din Far er ingenting skjult.
Ritualet som gir Askeonsdag navnet har åpenbar og umiddelbar symbolkraft. Ved å motta asken, erklærer vi vår gebrekkelighet som skapninger: ‘Jeg er bare støv og aske!’, utbrøt Abraham da han gikk i forbønn for Sodoma; ‘skal jeg driste meg til å tale til Gud?’ Asken står òg for anger. Folket i Ninive dekket seg og sitt fe med aske som en negativ bekjennelse av fordums overmot. Og selvsagt står asken for klarsynt bevissthet om at vi en gang, når tiden er inne, skal dø. Ingenting er dødere enn aske. Aske gir ikke grobunn for noe som helst. Det er skjellsettende (og sunt realistisk) at vi sammen, én gang i året, med fred, offentlig minnes at vi er støv og skal vende tilbake til støv. Det setter mye annet i perspektiv.
Asken vi bruker liturgisk er ingen hvilkensomhelst aske. Den er ikke bare raket ut av peisen. Det er en from tradisjon at Askeonsdags aske samles ved å brenne palmekorsene vi mottok året før på Palmesøndag. Slik erkjenner vi konkret at vi tar fatt på nytt. Vi begynner årets forberedelse til Påske som om vi la ut på ferden for aller første gang. Det dreier seg ikke om apende gjentagelse av forutsigbare gester, men om faktisk deltagelse i en frelsende virkelighet som er og forblir evig ny, tilstedeværende.
Jeg vil gjerne se nøyere på ett aspekt av forbindelsen mellom Palmesøndag og Askeonsdag. Kristi inntog i Jerusalem er ytre sett en triumf. Stor forventning omgir ham. Folk jubler, også de som knapt vet hvem han er, Mesteren fra Nasaret. Massen er sånn. Den lar seg gjerne rive med. Den tenker ikke vidt og bredt hvis den ikke absolutt må. Hverdagen er ofte tråkig. Så er det til lettelse, og distraksjon, når noe skjer som legger forventning i luften. Kanskje er forandringer på ferde som vil gjøre min tilværelse bekvemmere, mindre monoton, som gir meg følelsen av at jeg teller? Da kan jeg saktens hoie hurra, hosanna eller andre slagord, alt etter omstendighetene.
Palmegrenene er visuelle uttrykk for oppslutning omkring dagens lovende helt, hva han nå heter.
Folk vaiet dem nok for å hylle ham om hvem det ble sagt at han kom ‘i Herrens navn’; men også, i minst like stor grad, for å vise at de var med. Dukker der opp en sterk offentlig figur med budskap om frelse, vil vi jo helst være på styrkens side. Og vi vil at andre skal se at vi er det. Så skaffer vi oss, da, de tilhørighetstegn som trengs, det være seg en palmegren, et flagg, en skyggelue, kanskje. Vårt hosanna skal være synlig! Hva tjener vel en retweet til, eller en like, hvis ingen ser hva, eller hvem, jeg bekjenner meg til?
Men Gud hjelpe oss, hvor skjør slik bekjennelse er! De som på den første dag utropte bifall for Davids Sønn, ble på den sjette omgjort til en snerrende hop som hyttet never mens den ropte, ‘Korsfest ham! Vi har ingen annen keiser enn Caesar!’ Ingen holdt da forrige søndags palmegrener høyt. Når vi i dag brenner nettopp disse grenene og lar oss tegne med deres aske, erkjenner vi begrensningen i retorisk eksess. Ikke noe samfunn, kirkelig eller sekulært, kan over langen bygges på slagord. Opphetet stemning kan samle mennesker en stund, særlig hvis man har en felles fiende, reell eller påfunnet, å hisses mot; men for å forene folk varig, må mer til, særlig når tilslutning til en sak, en person, krever offer. Da fordres tillit, troskap, gjennomtenkt overbevisning samt, la oss våge å uttrykke ordet, kjærlighet. Ingen bærende enhet oppstår av forakt.
I vår verden nå, går mangt over stokk og stein. Et politisk og kulturelt landskap omformes med bulldozer. Vi får inntrykk av at sunn fornuft og odlede idealer tilhører et tilbakelagt evolusjonært stadium; at absolutte kriterier for handling og beslutning ikke finnes; at ethvert menneskelig og samfunnsmessig forhold har form av en pragmatisk transaksjon tuftet på forventning om gevinst, hvor det som teller er å tute med ulvene og hvor retorikk, om så bygget på usannhet, får siste ordet, rett og slett fordi andre ord overdøves.
Så er det tankevekkende å motta asken av massens hosanna i går mens vi fester blikket på Ordet som ble kjød, som ikke regnet det for rov å være Gud lik, men uttømte seg selv. Taust betraktet han massens ustadighet med fullkomment klarsyn, men uten sinne. Han ville kalle folk ut av dødens bitre sump og innlede en ny menneskehet i sitt bilde, dette helvetesportsmotstående, salige, så menneskelige og samtidig så åpenbart overnaturlige samfunn vi tilhører, som vi takknemlig kaller Kirken. 
Vi tar i dag fatt på åndelig kamp i Jesu navn. Resolutt vil vi ta avstand fra all illusjon. Vi vil vende oss mot det reelle. Vi vil ikke bygge vårt hus på sand, men på klippen. Så skal vi ta på alvor Guds bud: budet om å nedkalle Herrens miskunn over hele hans folk med gråt, hvilket forutsetter evne til medlidenhet; budet om å fostre rettferd og sannhet; om å la oss forsone med Gud ved å gi avkall på selvrettferdighet.
Mange snakker for tiden om et epokeskifte. Jeg tror hypotesen har noe i seg, men den er ikke deterministisk. Ingenting er forutbestemt. Om tiden vi går inn i, blir bedre eller verre, Gudsfiendtlig eller Kristustro, avhenger av oss. Vi er, som Paulus sier, ‘Guds medarbeidere’. Vi kjenner oss selv: Det er et dristig trekk fra Guds side! Men slik virker han. Hans tiltro til oss er forbløffende. Viser vi oss den verdige?
‘Vend om til meg av helt hjerte!’, sier Herre, som tillegger at hjertet blir helt når anger først får rive i det. ‘Tiden er inne.’ Frelsens dag er nå, hvis vi lar den være det. Vi bærer stort ansvar. Amen.