Ord Om ordet
Jomfru Marias opptagelse i himmelen
Åp 11:19; 12:1ff.: Da åpnet Guds tempel seg i himmelen, og paktens ark kom til syne.
1 Kor: Alle får livet tilbake i Kristus, hver og én i sin orden.
Luk 1:39-56: Alle slekter skal prise meg salig.
Åpenbaringsboken stiller store krav til sine lesere. Hva skal en forkynner gjøre? Selv et kort avsnitt lik det vi nå har hørt er så fullt av voldsomme bilder at vi føler oss overveldet.
Midt på scenen står en svanger kvinne med en krans av stjerner om sitt hode og med månen under fot. Hun kjemper med en drage som vil fortære hennes avkom. Tvekampen er på samme tid et kosmisk slag: Bare ved å bukte litt med halen, slynger dragen en tredjedel av himmelens stjerner ned på jord.
Kvinnen er oss velkjent, selvsagt. Fra tidligste tider, har kristne gjenkjent henne som Maria, Frelserens Mor. I statueform står hun nettopp slik, stjernekronet, i utallige katolske hjem verden rundt. Stjernene hennes har funnet veien inn i EU-flagget. Bildet er vakkert: Et fredelig kvinnelig nærvær står som garant for at lys vil seire over mørke, for at renhet og sannhet er sterkere enn all ondskaps lumskhet. En sånn tolkning av lesningen er legitim og sann. Men den er ikke fullstendig.
Kvinnens duell med dragen må ikke la oss glemme bildet som, i Åpenbaringens drama, utgjør scenens bakgrunn. Når teppet går opp, er det første vi ser ‘Guds tempel’. Det åpenbarer ‘paktens ark’. Går vi dagens liturgi i sømmene, finner vi spor av arken overalt. Billedlig gjør arken mindre inntrykk enn en kosmisk brud og mor – en ark, tross alt, er en boks, til syvende og sist. Teologisk sett, er den dog vidunderlig.
La oss betrakte hva arken står for, hva den betyr.
Mønsteret til bygging av arken ble åpenbart for Moses på Sinai i løpet av et epifani som utgjør kjernen i Israels tro, da Moses og Aron stod for Guds åsyn omgitt av en herlighetssky mens folket ventet nedenfor, ved fjellets fot, engstelig undrende. Arken måtte til for å inneholde dét som Bibelen kaller ‘vitnesbyrdet’, altså stentavlene Gud hadde beskrevet for å definere sin miskunnspakt med menneskene. Tavlene ble naturligvis holdt i ære som sakrale gjenstander. Men de pekte mot noe større enn seg selv. De var et tegn på Guds mystiske nærvær hos sitt utvalgte folk. Derfor ble arken ansett, ikke først og fremst som en beholder, men som en trone. Oppå arken, sa Gud til Moses, ‘skal du sette nådestolen […], og jeg vil komme sammen med deg der, tale med deg om alt det jeg vil by deg å si Israels barn’. Arken er et relikvarium, ja; men i enda større grad er den et sakrament av Guds nærvær.
Arken ble bygd etter mål og satt i tabernakelet. Da vigslingen var ferdig, senket Guds herlighet seg ned over den og hvilte over nådestolen. Den viste seg for for folket lik en sky om dagen; om natten, lik en flammesøyle. Når skyen hevet seg, gikk Israel videre. Rikket skyen seg ikke, stod Israel stille, omgitt av nærværet. Slik ble arken Israels veileder på hjemvei fra eksil. Det var arken som først krysset Jordan for å tre inn i det lovede land. Hva skjedde så?
Det som skjedde var en skam, stor skam. Da folket vel var ankommet i Kanaan, fikk de andre ting å tenke på: De higet etter velvære og velstand. Så glemte de at Gud var midt iblant dem. På Samuels tid, var arken hensatt til en provinshelligdom i Silo, hvor presten Elis ufyselige sønner, Hofni og Pinehas, vanæret kulten. Ingen betraktet lenger arken som et sakrament. Den ble ansett som en magisk kiste, en talisman til beskyttelse på slagmarken. Slik ble den tapt til filisterne. Da den omsider kom tilbake til Israel, ble den satt på lager hos Abinadab, ute i Judeas fjellbygder. Der forble den inntil David, troens gjenoppbygger, bragte arken til Jerusalem hvor Salomo, i neste generasjon, bygde tempelet omkring den.
I Vigiliemessen til dagens høytid forteller første lesning, fra Krønikebøkene, hvorledes David fraktet arken inn i sin by med festlige riter. Han stod foran arken og velsignet folket i det han forsikret dem om, slik vi synger i én av hans salmer, at ‘Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig.’
Følg nå godt med: I dagens evangelium ser vi at Maria, bærende på sitt livs frukt, følger nøyaktig de samme veier som arken tok dengang, ute i Judeas fjellbygder. Hun går opp samme løype mens Guds liv modnes i henne og hennes hjerte fylles av sang. Hun, som bærer Herren til Israels trofaste, er et levende tabernakel. Hun bærer et nærvær så vidunderlig at den største av Israels profeter må til for å forkynne det. Da Forløperen ble bragt nær barnet Maria bar på, ‘sprang’ han, ennå et foster, i Elisabeths liv. For å beskrive spranget, bruker Lukas, evangelisten, nøyaktig samme ord som det greske Gammeltestamente benytter i en salme som beskriver hvordan ‘fjellene sprang som værer, haugene som unge lam’ da Herrens ark ledet folket ut av Egypt mot Juda, ‘hans helligdom’.
Nærværet som arken prefigurerte fullbyrdes i Maria. Hun er, som vi leser i det lauretanske litani, ‘visdommens trone’, ‘den dyrebare vase’ og selvsagt, ‘paktens ark’. La oss forbli kontemplativt bevisst det store mysterium hun bærer. La oss resolutt følge veien hun har oppgått for oss.
I dag minnes vi om at vi ikke her i verden har noe blivende sted. Guds Israels eksodus vår videre. Vi er på vei hjem. Vår fremste oppgave som kristne er å ledsage hverandre på hjemvei. Arken er gått foran. Den kaller på oss, ild om natten, en sky om dagen. Maria venter på oss ved veis ende, i det himmelske Jerusalem. Holder vi blikket festet på henne, tør vi håpe at vi kommer trygt frem.
Å Maria, ‘vår gledes grunn’, overgi oss ikke inntil vi, forenet med deg, får Gud å se ansikt til ansikt! Bevar oss trofaste mot vitnesbyrdet du i nåde ble kåret til å bære.
Amen
Rubens’ fremstilling av Jomfru Marias Opptagelse i himmelen, som nå henger i Düsseldorfs Kunstpalast.