Ord Om ordet

Herrens Dåp

Jes 40:1-5, 9-11: Se, der er deres Gud!
Tit 2:11-14, 3:4-7: Den Hellige Ånds kraft fornyer vår natur. 
Luk 3:15-16, 21-22: Den Hellige Ånd senket seg ned over ham og det hørtes en røst.

Festen for Herrens Dåp kan virke — hvis jeg får si det slik — som en liturgisk kalddusj. Vår oppmerksomhet har siden jul vært rettet mot Barnet i krybben. Vi har fulgt det fra dag til dag, fra fødsel til omskjæring. Ennå venter vi på fremstillingen i Tempelet, for juletiden varer tross alt frem til 2. februar. Midt i den, kommer så dagens høytiden. Jesus er, utfra julens kronologi, bare fjorten dager gammel, men her står han for våre øyne fullt myndig, i ferd med å ta fatt på sin voksengjerning. Når festen for Herrens Dåp vel er over, kontemplerer vi ham atter som nyfødt, i påvente av Simeons utrop i tempelet: ‘Dette barn skal bli til fall og til oppreisning for mange!’ Hva er det som skjer? Hva kan Kirken mene med å kaste oss sånn frem og tilbake i tid?

Det ligger, som alltid, en pedagogikk til grunn. Jeg foreslår at vi betrakter den sammen. 

Det kristne mysterium er ett. Jo dypere vi trenger inn i det, jo bedre forstår vi det som helhet. Diebarnet i Marias favn er smertesmannen som på korset roper, ‘Det er fullbragt’. Ordet som fødtes i en stall mens Quirinius var stattholder i Syria, er det samme Ord som i opphavet lød, ‘Det bli lys!’ Barnet vismennene rekker sine kostbare gaver, er Dommeren som ved tidenes ende skal skille mellom geiter og får. Det er krevende å opprettholde et så vidt perspektiv. Vi mennesker trives best med det vi har (eller innbiller oss vi har) oversikt over. Vi fokuserer helst på ett aspekt om gangen når vi tenker oss vårt eget liv — likeså vår Frelsers. Det er forsåvidt vel og bra; men faren består for at vi gjør ham til mindre enn han er og derved begrenser vår respons.

Kirken, vår Mor, vil utvide vårt hjertes blikk mot evigheten. På Kristi rike, sier vi i trosbekjennelsen, ‘skal det ikke være ende’. Altså må vi, for å finne oss til rette der, opplæres til å hige mot det endeløse. I liturgien utvides våre begreper. Igjen og igjen får vi lære oss å undre over sammenhengen i Guds verk. Vi undrer oss for å tilbe ham som virker det. Han alene ser det hele, fra skapelsens begynnelse til vedens ende, som enhetlig handling, ja, som uttrykk for ett eneste Ord, Ordet som ble kjød, som for oss blir oppsummert i Jesu navn.

For å begripe hvorledes Herrens Dåp passer midt i juletiden, skal vi huske at festen er en forlengelse av Epifani: Inntil ikke så altfor lenge siden, ble de to høytider feiret under ett, som to sider av samme sak. Jesu åpenbaring for de tre vise menn står for hedningenes innlemmelse i Guds frelsesplan, et motiv som gjennom advent og jul utlegges gjennom Jesajas storslagne profetier. Jesu dåp står for fullbyrdelsen av løftene til Israel. Herren gjør det eksplisitt når han sier til Johannes: ‘Slik skal vi oppfylle hele Guds lov.’ I Kristus gjøres menneskeheten til ett. Israels utvelgelse viser seg som et forstadium for hele verdens frelse.

Når Jesus står midt i Jordan, grensen som fra Abrahams tid skilte det lovede land fra kloden forøvrig, står han der som pontifex, en brobygger; fra nå av skal evangeliet nå til jordens ende. Alabasterkrukken brytes i sønder. Hele huset kan fylles av himmelsk vellukt. Det vi bevitner på disse premisser er en horisontal åpenbaring, fortsettelsen av en historisk prosess som gjør Guds plan kjent for menneskene og definerer forholdet mennesker imellom. 

Dåpen har også et vertikalt aspekt. Dåpen lar oss se og høre hvem Jesus er. Det vi ser, er Ånden som senker seg i duens skikkelse. Det vi hører, er Faderens røst som utroper: ‘Du er min Sønn, som jeg har kjær.’ Den hellige Treenighets mysterium kommer klarere til uttrykk her enn på noe annet sted i evangeliet.

I ikonkunsten fremstilles Jesu dåp, ikke først og fremst som et historisk motiv; den fremstilles som Theofani, med andre ord, som en åpenbaring av Gud selv. Tid og evighet møtes langs en vertikal akse.

Øverst i ikonet ser vi en sirkel, bildet på fullkommenhet. Det er uttrykk for Faderens vesen. Hans røst synliggjøres som stråleglans. I glansstrømmen svever duen, Helligånden, som på Noas tid fant olivengrenen som viste at jorden, vasket ren, igjen bærer frukt til næring og helbredelse. Det sentrale motivet er Kristus selv. Han dekkes ikke av vannet. Han står det, slik han senere stod stødig på Gennesaret Sjø. Han er Skaperen som troner på sin skapning. Han står som en prest med velsignende hender og helliger vannet. Slik blir det et nådemiddel for oss.

I ikonets tradisjonelle form, finner vi Døperen på venstre bredd. Han er den siste og største av profetene. Ved å legge sine fingre på Kristi hode berører han fullbyrdelsen av Israels håp gjennom utallige slektsledd. På høyre bredd står en engleskare med hendene dekket og hodene senket i tilbedelse. Jordens elementer, viser englene oss, er gjennom inkarnasjonen blitt uttrykk for lovsangen de evig synger for Guds åsyn. Vi minnes dette i hver messe, når presten, mot slutten av prefasjonen, bekrefter vårt bedende fellesskap med ‘engler og erkeengler, troner og herredømmer’ før vi i samklang med dem synger ‘Hellig! Hellig! Hellig!’ Gjennom Kristus er himlenes rike midt iblant oss.

Herrens Dåp er en åpenbaringsfest. Den forankrer Kristi nåde i Bibelens lange frelseshistorie. Den synliggjør Guds Treenighet, som Israel hadde ant, men som først i Kristus blir tydelig. Jesu dåp er opphavet til vår egen dåp.

I dåpen fødes vi som Guds barn. Vi svøpes liksom og legges i en krybbe. Julen, brødre og søstre, forteller oss hvem Gud er og hvem vi selv er. La oss takke Gud for hans miskunn mot oss. 

Share