Ord Om ordet
Herrens Dåp
Jes 42:1-4, 6-7: Han skal ikke skrike.
Apg 10:34-38: Han har sendt sitt Ord til Israels barn.
Matt 3:13-17: En røst fra himmelen sa, Dette er min Sønn.
På toget i går aften, på vei over Dovrefjell i bekmørke, satt jeg og leste Lydia Chukovskajas beretning om sitt første besøk hos dikterinnen Anna Akhmatova i 1938. Stalins fiendskap til begge var erklært. Chukovskajas mann og Akhmatovas sønn satt fengslet. Kvinnene visste de òg risikerte arrest—eller verre. Chukovskaja var kommet for å be sin eldre kollega om råd. Men de snakket i tillegg, hviskende, om det som for begge var tilværelsens midtpunkt: Poesien, erkjennelsens uttrykk. Akhmatova leste et av sine egne dikt høyt. På den tid våget hun knapt å skrive noe ned. Diktene levde kun i hennes og betrodde venners hukommelse. Slik beskriver Chukovskaja sin hjemtur gjennom Leningrad den kvelden:
Mens jeg gikk ut i mørket, gjentok jeg stadig hennes vers for meg selv. Det var påkrevet at jeg straks bevarte alle, fra det første til det siste, i minnet; ja, fra det øyeblikk av, kunne jeg ikke fjerne meg fra dem et øyeblikk. Når et ord var unnsluppet meg, satte jeg egne ord inn for å bevare rytmen; byttingene lot, til gjensvar, de rette ord stige opp fra erindringens dyp. Jeg fant dem igjen, alle sammen. Til gjengjeld var jeg, da jeg vasket meg og kledde av meg for å gå til sengs, helt ute av stand til å huske et eneste skritt jeg hadde tatt langs veien. Hvordan hadde jeg krysset torvet foran Forplantningsvitenskapens Hus? Og Nevskiprospektet? Jeg hadde gått som en søvngjenger, men isteden for månen, var det diktet som hadde ledet meg, mens verden var fraværende.
Vi kan uten videre hensette oss til Chukovskajas erfaring. Den får meg spontant til å tenke på gårsdagens kirkebønn: ‘Herre, la din herlighets glans opplyse våre hjerter, så vi kan få styrke til å vandre gjennom denne verdens mørke og nå frem til din evige bolig.’ Våre liv kan ofte ligne en vandring gjennom natten. Vi trenger et lys å styre etter. Stort sett søker vi det utenfor oss selv. Det er ikke så dumt. Men det er ikke nok å følge opplyste løyper. Vi trenger i tillegg lys som gir oss mot til å vandre, som lar oss begripe at ferden har en hensikt og fører mot et mål. Da må vi opp på et høyere nivå enn gatebelysningens. Da trenger vi diktets utstråling.
Når jeg her snakker om dikt, tenker jeg ikke på pyntelige vers om blomster, med regelmessig rytme og enderim. Jeg tenker meg diktet som et inspirert utsagn for erfaring som ellers er usigelig. Et dikt uttrykker noe vi vet, men ikke har kunnet sette ord på. I vår annen lesning tar Peter til orde og sier: Gud ‘har sendt sitt Ord til Israels barn’. Han sendte Ordet, ikke som en kodet melding, men som inkarnert nærvær.
Ett mulig bilde på Jesus, er å se ham som et dikt i kjøtt og blod, et dikt som i skjønnhet åpenbarer tilværelsens mening for oss.
Vi minnes i dag Jesu dåp, ikke først og fremst som en hendelse blant andre hendelser, men som åpenbaring av meningen med Herrens vesen og virke. Skal vi skjønne hva dåpen står for, må vi gå dikterisk til verk. Vi må lese hver detalj av evangeliet—hver stavelse, hvert ord—inn i en meningsbærende, sammensatt helhet. Da åpner vide perspektiver seg. Når Jesus stiger ned i vannet, er det skapningen som sådan han berører. Moderne klimapolitikk forfekter samme budskap som 1. Mosebok: Uten vann, intet liv. Han, den Hellige, helliger det skapte og erklærer det sitt. Skapningen er, fra nå av, et middel til vår helligelse. Vi sanner det i vår omgang med vann, brød og vin. Slik står Jesu dåp for en vannrett akse. Den stadfester hans fellesskap med dét som hører jorden til.
Inn i dette horisontale bildet, bryter en loddrett akse inn i form av Duen fra himmelen, en herold for Faderens utrop: ‘Min sønn, min elskede!’ Kjærligheten åpenbares ved at Sønnen står der, avkledd, i aksenes skjæringspunkt. Dåpen antyder korsets form, som etterhvert får åpenbart uttrykk på Golgata. Vi skal tenke på det når vi minnes at vi er døpt ‘til Kristi død’ (Rom 6:3)— for å få nytt liv ved ham. Ånden som svever over vannet får oss til å tenke på skapelsens første dag. Noe helt nytt begynner. Dette nye er nøkkelen til vårt livs gåte. Bagasjen den gamle Adam har gått og drasset på, tas av dåpsvannets strøm mens den nye Adam står rank og fri, overøst av guddommelig kjærlighet. Kristus, den Førstefødte, viser hva vi, Guds adoptivbarn, kalles til å bli.
Det bildet — eller, om dere vil, det diktet — gir mening til alt annet.
Det er det vi, på vår nattevandring, skal holde fast i minnet. La oss, lik Chukovskaja, si til oss selv: ‘Jeg må straks bevare disse ordene; ja, ikke fjerne meg fra dem et øyeblikk.’ Det hun husket, var et dikt av denne verden; det vi bes om å huske, er et evighetens dikt, en åpenbaring.
Vår tid er uhyre kompleks. Jordens skjebne synes overgitt mikroelektronikk, kvante-informasjonsbehandling og kunstig intelligens, systemer som for de fleste av oss er ubegripelige. Vi føler oss maktesløse og, av den grunn, redde. Vi trenger et annet lys å orientere oss etter. Det lyset er oss gitt i Ordet som ble kjød! Lærer vi oss Ordets ord utenat, gjør vi dem til våre, leder de oss gjennom mørkets virvar. Slik skal vi trygt komme hjem, selv uten at vi kanskje helt vil vite hvorledes, eller ad hvilke vegne, vi nådde vår Fars hus. Amen.