Ord Om ordet

Herrens dåp

Jes 55:1-11: Mitt ord utfører det jeg vil.
1 Joh 5:1-9: Jesus Kristus er kommet med vannet og blodet.
Mark 1:7-11: Du er min sønn, som jeg har kjær, du har all min yndest.

Så langt har juletiden utfoldet seg sammenhengende, lineært. Vi har fulgt Jesus som spedbarn fra fødsel til omskjæring til hans åpenbaring. I dag kastes vi uten videre fremad i tid, tredve år omtrent, og Herrens dåp kommer over oss lik en kalddusj. I løpet av en stillferdig juletid, har vi betraktet mysteriet uten nødvendigvis å måtte ta stilling til det. Av den grunn er julens bildespråk så kjært også for mange som ikke erklærer seg kristne. Dåpen fører oss inn i andre farvann. Den står for fritt valg og bevisst handling. Den innleder åndelig kamp, for Kristus går fra Jordan inn i ødemarken, for å “fristes av Satan”. Når Kirken i liturgi og lære utlegger Jesu dåp, peker den mot to hovedmotiver: Kristi lydighet og verdens helliggjørelse. La oss vurdere dem etter tur.
“Ordet ble kjød” står det hos Johannes, men det overgav seg derved fullstendig taushet. Å være infans, spedbarn, på latin er å være, bokstavelig talt, uten tale. I krybben kan Ordet intet si. Det bærer sitt budskap allikevel, ved dét det er blitt. Når Kristus trer inn i verden, leser vi i hebreerbrevet, sier han til sin Far: “Slaktoffer og gaveoffer ville du ikke ha, men et legeme formet du for meg. Da sa jeg, Her er jeg, for å gjøre din vilje, Gud!” Kristi bønn i Gethsemane, “Ikke min, men din vilje skje” er altså ikke bare frukten av hans voksne erfaring; det er den røde tråd som leder ham, og definerer ham, fra evighet av.

For å gjøre dette mer håndfast, tenk på de fabelaktige soloppganger vi har hatt i det siste, her i Trondheim, når himmelen spraker i eksplosjoner av rosarødt, stigende som røkelse. Vi får et inntrykk, i sånne øyeblikk, av universets storhet, som når vi står under stjernene på klare netter. Hva det vil si for all denne storhets Opphav, ham ved hvem alt ble skapt, å bli et foster i Mors liv, å fødes og svøpes og legges i en krybbe, forblir for all tid et uutgrunnelig mysterium. Ingen ting i menneskelig erfaring kan gi oss et bilde på så ekstrem begrensning i ydmykhet. Skriften har rett når den peker på at Vårherres frelsende offer begynner allerede ved hans unnfangelse, når han uttømmer seg selv for å bli, som det står i Edvard Hoems vakre salme, vår fattige Gud.

Når Jesus, som voksen, lar seg døpe i Jordan av Johannes, som nærmest må påtvinges et oppdrag han aner rekkevidden av, er det for å bekrefte sin hengivenhet til sin Fars frelsende hensikt: “Et legeme formet du for meg. Her er jeg, for å gjøre din vilje.” Jordan representerer kalken han vil tømme til siste dråpe. Fritt lar han seg senke ned i vannet, slik han etter sin korsfestelse fritt lar seg oppsluke av døden, for å stige opp igjen, som her, omgitt av herlighetsglans, tiljublet av Faderens røst: “Du er min Sønn som jeg har kjær!” Ved sin dåp forkynner Jesus at det ikke er noe hans legeme, gitt ham for å fullføre sitt offer, ikke vil berøre. Han tar alt vårt på seg, også det urene og mørke, det syndige og døde, for å omforme det til lys, til liv.

Menneskelig sett, er det uhyrlig at han, den Allhellige, går inn under et åk som gradvis og uunngåelig tar korsets form; guddommelig sett, er det en kilde til lovprisning og tilbedelse. Herrens dåp viser oss i forkant herligheten som åpenbares i mørket på Langfredag. Den viser oss hvem Frelseren er. Den forkynner at det er ved sin tilsynelatende fattigdom han viser sin makt—og triumferende seirer. Dette er et bilde vi alltid skal beholde for øye, for deri ligger også vårt eget kall, vår oppgave som kristne.
Men vi skal huske at Kristi fullkomne offer ikke kun reparerer vår synd, som om det var snakk om å betale en regning. Det har også til hensikt å fornye og opplyse vår natur, ja, hele vår verden. I Laudes, Kirkens morgenbønn fra breviaret, bad vi i dag morges: “Kristus døpes og hele verden blir hellig”. Ved at han ble menneske, ved at han tok alt menneskelig på seg, har Gud satt oss i stand til å motta hans guddommelige liv. Som om det ikke var nok, dukker han sitt legeme ned i Jordans elv for å helliggjøre den. Jordan står for vannet vi selv døpes i, men representerer også, på mystisk vis, hele skapelsen. Hvis jeg igjen får sitere fra tidebønnene: “Hver skapning har Kristus, vår Gud, helliggjort.” Kirken mener selvsagt ikke, ved et så gedigent utsagn, å oppmuntre til panteisme, som om Gud var korporlig til stede i stokk og sten. Herrens tålmodige opplæring, gjennom århundrer, av Israels folk, viser hvor forskrudd denslags oppfatning er.

Det vi får høre, er at den Gud som frelser oss er samme Gud som har skapt oss og alt som finnes, og at alt som finnes, finnes for å åpenbare hans herlighet. Vi aner hva dette betyr når skogens trær, som det står i en Salme, plutselig kan “juble av glede”, eller når vinterhimmelen oppflammes til et atmosfærisk Halleluja. Ved sin dåp viser Kristus, vår Gud, oss ansvaret og byrden vi må bære for å leve som hans disipler, som lemmer på hans legeme. Han viser oss også de høyder vi får lov til å hige mot. Aldri skal vi miste noen av delene av syne, men be slik Herren har lært oss, “Skje din vilje”, og leve deretter.

Share