Ord Om ordet
Bellarmine
Preken holdt ved et møte for geistligheten i Tromsø Stift
Robert Bellarmine, som døde i 1621, var anerkjent som en lærd kardinal og en hellig mann i sin levetid; men ble helligkåret først i 1930. Det er slående. Kirken gjenoppdaget hans eksempel, så å si, i de smertefulle årene etter Første Verdenskrig, år vi nå ser på som en opptakt til den Andre, enda grusommere. Tredvetallet var en oppvåkningstid for Kirken. Mye vettugt ble sagt og skrevet i løpet av det tiåret. Europa, dypt såret, måtte repareres. Man trengte autoriteter til å stole på. Og søkte dem i både samtid og fortid.
Hva var det ved Bellarmine som gjorde ham så relevant nettopp da? Hva har vi å lære av ham nå? Mye kunne sies til svar. Jeg vil begrense meg til to korte poenger.
For det første, var Bellarmine en mann som trodde fullt og fast på Guds gave til menneskeheten gjennom Kirken. I traumaet oppstått med Reformasjonen, så han hvor viktig det var å bringe Kirkens tro videre i fylde, uten kompromisser. Han var en stor debattant og apologet, men først og fremst en prest som visste å utlegge troen fornuftig, begripelig og helhetlig. Det var Bellarmine som sammen med Petrus Canisius utarbeidet Kirkens katekisme etter konsilet i Trent, overbevist om at den jevne katolikk må begripe sin tro for slik å kunne gi fornuftig “regnskap for det håp som bor i [dem]” (1 Peter 3.15). Trentkatekismen muliggjorde den rike blomstring som oppstod i bevegelsen vi tenker på som Motreformasjonen. Vi lever selv i kjølvannet av et annet stort kirkemøte. En av Det annet Vatikankonsils edleste frukter er katekismen som utkom i 1992. Det var mye oppstuss omkring den da den kom ut, men leser vi den nå? Bruker vi, formidler vi, den fantastiske ressurs katekismen utgjør? Hvis ikke, la
oss sette i gang!
Et annet aspekt ved Robert Bellarmine som gjør ham til en ledestjerne for Kirken, er hans resolutte theosentrisme. Gud er for ham alltid i sentrum; han reduserer ikke Kirkens vesen og budskap til menneskelig mål. I sin traktat om Sjelens himmelfart til Gud formaner han sine lesere med ord vi alle kan ta til oss:
Du må begripe at du er skapt til Guds ære og for din egen frelses skyld; ja, dette er din tilværelses mål, dette må være fokus for din sjel, ditt hjertes skattkammer.
Alt som bringer oss nær dette målet, sier han, er velsignelse; alt som fjerner oss fra det er en distraksjon, muligens et reelt onde. Her har vi kriterier vi selv kan leve våre kristne liv ved, fra dag til dag. Amen.