Ord Om ordet
Velsignelse av grunnstenen
Kjære Brødre!
Som arvinger til en nær tusen år-gammel tradisjon, ser vi vår egen tid og erfaring i et vidt perspektiv. Utallige grunnleggelser har funnet sted i løpet av vår Ordens historie, uttrykk for evangelisk glød og radikal Gudstro. Det sies om Dom Ranulf, den første abbeden av Lyse, som ankom Norge fra Yorkshire i 1146, at han rett og slett ved sitt eksempel gentem barbaram sub iugo Christi docuit mansuescere. Det vil si: Han lærte et barbarisk folk — det norske folk! — å bli mildt under Kristi åk. Et klosterfellesskap skal vitne om kristendommens annerledeshet i forhold til en verden som ennå ikke kjenner, eller helt har glemt, Kristi budskap. Man skal finne der et snev av den fred verden ikke kan gi, av gleden Jesus lover oss i fyllest, av den veldige frihet som er frukten av hans fullkomne offer. Hvordan når vi et så høyt mål?
Det finnes flere innfallsvinkler, selvsagt; klosterlivet har ikke noe monopol. Men det tilbyr en velprøvd vei som har ført de forskjelligste kvinner og menn til en høy grad av forening med Kristus, ja, til virkelig hellighet. Veien har også bragt trøst og inspirasjon til pilegrimene som banker på klostrenes port. De er tallrike i våre dager som på våre grunnleggeres tid, iblant til forundring for oss som, ufortjent, er kalt til å leve dette vakre, men uspektakulære livet, kjennetegnet, som Ordenens konstitusjoner uttrykker det, ved å være “vanlig, uanselig og arbeidsomt”.
Vår Orden er del av en lang tradisjon. Men den har sine særpreg. Vi finner et par av dem uttrykt med selvfølgelighet i en av våre eldste kronikker, teksten vi kaller Exordium parvum. Den ble skrevet sannsynligvis på Salige Stephen Hardings tid. Det gjør inntrykk på meg at den innledes med ordene, Nos cistercienses: “Vi cisterciensere”. Ordet “cistercienser” hadde en betydning da som er snevrere enn den det har nå. Det refererte til et stedsnavn: Cistercium Mater nostra, altså Cîteaux. At jordflekken der ute på bygda i Burgund skulle komme til å stå for et kulturfenomen, var knapt i våre fedres tanker. Men de identifiserte seg fullt og helt med stedet, som stod for en hellig oppgave, et opphøyd kall. Hvordan lar kallet seg beskrive?
Svaret kommer i neste setningsledd, når cistercienserne kaller seg selv primi huius ecclesiae fundatores, “grunnleggerne av denne kirken”. Et klostersamfunn er ikke blott en enhet innen Kirken; det er et fellesskap kalt til å gjøre Kirkens mysterium synlig. Å leve bevisst som Kristi legeme; å la seg ofre, som sådan, for verdens frelse: det er essensen i monastisk liv. Alle klosterlivets mer spesifikke og pittoreske tradisjoner, er midler mot et mål. De er uttrykk for skjønnhet og godhet, for all del. Det er riktig at vi verdsetter dem. Men vi skal huske hva som er hva.
Det våre fedre ville overlevere var en dobbelt hensikt, klart uttrykt i Exordium parvum. For det første ville de at senere generasjoner skulle elske stedet de selv hadde hatt kjært. For det annet, ville de at etterfølgerne skulle elske å leve etter Benedikts Regel, en Regel de kaller “hellig”. Kjærligheten til stedet uttrykker takknemlighet for det egenartede i Guds gave — tilliten til at hans nåde venter oss her, ikke på noe annet sted. Kjærligheten til Regelen vet å anerkjenne at denne tilsynelatende enkle tekst (Benedikt kalte den en “håndbok for begynnere”) er et uovertruffent “destillat av evangeliet”, for å si det med Bossuet. Vår Orden har alltid visst at vårt formål er uttrykt, ikke kun i Regelens ånd, men i dens bokstav.
Kjære Brødre, det er et Guds under at dere er kommet fra Cîteaux opp hit til Levangertraktene. Vi som omgir dere i dag med vårt vennskap, er takknemlige for at underet har funnet sted. Vi ser frem til å følge dets utfoldelse videre. I dag legger vi grunnstenen for det vi tror vil bli en velsignet fremtid. Stenen er høyst konkret: kantete og tung. Allikevel er den et symbol. For den eneste grunnsten hvorpå et Guds hus kan bygges, er Kristus selv. Han, Herren, inkarneres i enheten blant dere. Den må være tuftet på forsoning, respekt og broderkjærlighet. Vi gjenkjenner Kristus i trofastheten dere viser mot stedet her og mot hverandre. Vi gjenkjenner ham ved det faktum at vi, når vi kommer hit til denne relative ødemark, spontant opplever at vi er midt i Kirken. Forbli da en levende ecclesia her i vårt Stift. Minn oss andre om hva Kirken er kalt til å være. Sett ingenting foran kjærligheten til Kristus. Motta som Kristus selv de søkende kvinner og menn som oppsøker dere.
Så kan dere, om noen år, for ettertidens skyld, innlede sagaen om dagen i dag som et eget exordium, med ordene, “Vi Munkebyere, første grunnleggere av denne kirken, vil gi til kjenne hvordan vårt kloster og vår livsform først kom til.” Herren har kalt dere hit. Vent tålmodig på ham her. Tjen og tilbed ham her. Gjenkjenn ham som elskverdig i gavene dere her mottar, ikke minst når de er overraskende og paradoksale. Cîteaux på sitt beste har, verden over, fulgt vår hellige Regel med glede og begeistring. Gjør dette cisterciensiske sinnelag stadig mer til deres. Da vil Herren Kristus åpenbare seg på dette sted, kanskje ikke flammende og tordnende, men midt i det “vanlige, uanselige og arbeidsomme”, til trøst for Kirken, til helligelse for dere og de medbrødre som etterhvert kommer til, til Guds ære. Amen.
