Ord Om ordet
Kyndelsmesse
Mal 3.1-4: Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel.
Her 2.14-18: En barmhjertig og trofast yppersteprest.
Lukas 2:22-40: Herre, ditt løfte er oppfylt!
Vi kan betrakte dagens høytid fra ulike vinkler. La oss se hva den kan lære oss om dét å vente. Hovedpersonene i dagens evangelium har ventet lenge. Jeg sier, “hovedpersoner”: Herren Jesus er som alltid sentrum i historien, men han handler ikke i den. Han blir sendt rundt, slik spedbarn har det med å bli, lik en pakke fra den ene barm til det andre. Kanskje var han ikke engang våken.
Fremst på scenen står Simeon og Anna, tiltalende skikkelser. De fremstilles som gamle, svært gamle. Gamle folk ser seg gjerne tilbake. Det faller dem naturlig å huske hvordan ting var før, å mimre, å gjenkalle erfaringer som gjorde dem til det de er blitt. Simeon og Anna er ikke på noen slik pensjonist-bølgelengde. Vi møter dem som mennesker som skuer fremad. Drivkraften i deres liv er forventning.
Det er vel derfor det er slik fart over dem. De springer opp for å hilse Jesusbarnet. De er kvikke; deres oljelamper stråler. Hadde de ikke vært der i tempelet, ventende bevisst, kunne Herrens komme være gått Jerusalem hus forbi. Årtiers tålmodig utholdenhet hade lært Simeon og Anna å holde utkikk etter Guds inngripen i historien. De var beredt. Derfor kunne de svare på passende vis, med velsignelse, undring og takk; derfor kunne de gi vitnesbyrd til andre. Får å nære håp må vi leve oppmerksomt. Vi må legge merke til det som skjer. Slik oppmerksomhet er en kunst vi trenger å øve oss i.
Herrens frembæring i tempelet forbindes med ordenslivet, det vigslede liv. Mange ordensfolk fornyer sine løfter i dag. Hvordan oppstod forbindelsen? Griper vi saken kristosentrisk an, kan vi see Herrens vigsling som et forbilde for vår egen. Det er et sant perspektiv; men vi risikerer derved å forherlige oss selv i meste laget.
Kanskje burde vi heller se vårt ordenskall badet i lyset som strømmer fra Simeon og Anna. Hva er vel ordensfolk, munker og nonner, om ikke folk som venter, som lengter etter Jerusalems forløsning, rede til å hilse Herren når han kommer? Iblant hører man ordenslivet omtalt som et åndelig luksusliv. Herren, gås det ut fra, kaller menn og kvinner til ordensliv for riktig å skjemme dem bort, for å fylle dem med mystisk nåde og overøse dem med hjertets sødme mens de ligger mykt i grønne enger. Kandidater næret av slik illusjon trekker seg stort sett slukøret bort etter kort tid, når de opptager hvordan ordenslivet faktisk er.
For all del: Herren er god! Å bo i hans hus er en glede! Å tjene ham er velsignelse! Men Gud kaller ikke voksne mennesker til seg for å behandle dem som barn. Munken og nonnen har en jobb å gjøre, og den er krevende. Han eller hun må lære å tjene Gud trofast dag og natt i faste og bønn, også når tempelet virker tomt, når Gud synes fjern og vi engstelig ber, “Herre, hvor lenge? Når kommer du?”
Det er ved å vente at vi lærer hvor trofast Herren er. “Om natten”, sies Johannes av Korset å ha sagt, “lærer fuglene å synge.” Simeon og Anna utfordrer oss i dag til å fornye vår hengivelse. De spør oss, “Og du, ser du frem imot herrens komme? Er ditt hjerte fullt av lengsel? Gjør du hva du kan for å nære lengselens flamme?”
Måtte vi, lik disse ærverdige ventende på Jerusalems murer, være folk som ser fremover, ikke tilbake; som vender blikket mot Kristus, ikke mot oss selv. Da vil våre liv fylles av en sitrende, stille glede. Da vil vi skride fremad med frihet og begeistring, med den forunderlige letthet som preger et virkelig hengitt liv. Vår målsetning vil oppsummeres da av en eneste bønn som gir oss alt vi trenger til å leve og dø for: “Kom, Herre Jesus! Drøy ikke!”
Forblir vi trofaste mot kallet, får vi av nåde bli en retningsviser for andre, også her og nå. Gud vet at denslags trengs i en tid som nesten helt har mistet retningssansen, og som på så mange vis går av skaftet.
Så ja: Kom, Herre Jesus! La oss se din frelse! Åpenbar din herlighetsglans!
Amen
Rembrandts Simeon i Tempelet, nå i Stockholms Nationalmuseum.