Ord Om ordet
Oljevigselsmesse
Jes 61:1-9: Han har sendt meg for å lege dem som har et sønderknust hjerte.
Åp 1:5-8: Et kongelig folk av prester for Gud.
Luk 4:16-21: Herrens ånd er over meg, for han har salvet meg.
Vi er i ferd med å feire ritualer som begås kun én gang i året. Det er biskopens plikt og privilegium, idag, å berede oljene vi bruker til Kirkens mest intime liturgiske handlinger: Først de sykes olje som salver oss med frelse når helsen svikter og når døden er nær; så katekumenoljen som befrir dem som skal døpes fra mørkets lenker; deretter krismaen de nydøpte mottar, som også brukes til ferminger og vigsler. Oljene beredes på ulike måter. De sykes olje velsignes som del av nattverdsbønnen. Kristi legende kraft forbindes med hans korsoffer, slik vi synger på Langfredag: ‘Hans sår er blitt oss til legebot’. Katekumenoljen velsignes etter messen. Formularet henviser til Jesu dåp, for at de som salves ‘modig skal ta på seg det kristne livs oppgaver’. Krismaen velsignes ikke; den konsekreres ved at biskopen ånder over oljen, iblandet duftende essenser, så ber en storslagen konsekrasjonsbønn, en av de vakreste tekstene Kirken gir oss i løpet av året. Alle forsamlede prester virker som medkonsekratorer.
Jeg vil gjerne si noen ord nettopp om krismaen, så ulik all annen materie.
I følge tradisjonen tilberedte Apostlene den opprinnelige krisma med oljene og krydderurtene kvinnene hadde bragt til Jesu grav på Påskemorgen. De ville salve Herrens lik. De fant ham dog ikke død, men levende! Salvelsen som var tiltenkt hans levninger, ble isteden et redskap for å videreformidle hans oppstandelses kraft. Det fortelles at de tolv Apostler, da de spredte seg for å føre evangeliet til jordens ender, tok med seg en porsjon av urkrismaen.
Tradisjonen befestet seg særlig i Alexandria, et av Kirkens første bispeseter, grunnlagt av Markus, evangelisten, på oppdrag av Peter. Den dag i dag er det ene og alene patriarken av Alexandria som får blande krisma på hele den koptisk-ortodokse kirkes vegne. Dagens patriark, Tawdaros, gjorde det i fjor, for bare førtiende gang i sin Kirkes totusenårige historie. Ved hver ny konsekrasjon, blandes litt av den gamle krisma inn i den nye, lik en flytende surdeig. Slik kan kopterne snakke om et sakrament i konkret, materiell kontinuitet med apostlenes virksomhet.
Skeptiske som vi er, rister vi kanskje på hodet av en sånn forestilling. Det skal vi ikke gjøre. Det finnes knapt noe måleinstrument som vil bevise at et element av apostolisk krisma er med i substansen som brukes nå til hellige handlinger; men billedlig er det ikke noe å betvile. Samme bilde ligger til grunn for vårt begrep om den apostoliske suksesjon som sikrer gyldigheten av vigslingen til oss som sitter her som deres prester, innsatt til å feire de hellige mysterier på hele Kirkens vegne og til Kirkens oppbyggelse. Hver enkelt av oss kan spore sin ordinasjon ved håndspåleggelse til apostolisk tid. Prestedømmet er ikke et embede, ikke en jobb. Det er en vesenstilstand basert på en berøring av Den hellige Ånd, formidlet ved at et velsignet menneske berører et annet menneske velsignende.
Tenk på Johannes’ Første brev: ‘Det var fra opphavet av, og vi har hørt det og sett det med våre øyene; vi har skuet det, våre hender rørte ved det’ (1:1). Det kristne åpenbaring er ingen abstrakt idé; den er til å ta og føle på.
Berøring er noe grunnleggende menneskelig, men omgitt av smertefull uklarhet i vår tid. Mye samkvem som før forutsatte kontakt, skjer nå virtuelt. Det er ikke lenger noe som går fra hånd til hånd i dagliglivets ærender på posten eller i butikken. Vi møter oss selv og en maskin. Selv legebesøk skjer på nettet. Covid-restriksjoner bød oss ikke å ta på hverandre. Vi lever ellers i et samfunn som har erotisert berøring i ekstrem grad, med følger av både aggresjon og enorm sårbarhet. På nyhetene hører vi fra Ukraina forferdelige beretninger om berøring brukt til å skade og fornedre.
Vi trenger å få det bekreftet at mennesket egentlig er skapt på andre premisser. I de hellige oljer gir Gud oss et håndfast, ja, et sensuelt tegn på at hans hånd berører oss ømt, helbredende, kjærtegnende. Slik viser han hvordan vi er kalt til å leve. Etter dåpen, ble vi alle tegnet med krisma. Presten sa vårt navn og erklærte: ‘Du har ikledd deg Kristus og er blitt en ny skapning!’ Nåden lever fortsatt i oss. Skulle vi ha tapt den gjennom synd, kan vi finne den igjen ved bot og tilgivelse. Berøringens uskyld kan gjenoppdages også av den som har kjent ydmykelser og slag, også av den som har forbrutt seg mot kjærligheten. Nåden fornyer oss, hvis vi lar den virke.
For oss prester taler krismaen med særlig kraft. Da våre hender ble krismert, var det for at de, fra den dag av og i evighet, skulle tjene et hellig dobbelt formål: ‘å helliggjøre det kristne folk og frembære offer for Gud’. Det er prestens kall i et nøtteskall. Han er satt til å være en hellighetens bærer, et ofrende nærvær. Først og fremst legger han hver dag sitt eget liv på alteret som offer. Husk: Krismaen som forseglet vårt prestelige oppdrag var først et tegn på Jesu død, men ble så et uttrykk for hans seier over døden.
I dag lover vi, mine brødre og jeg, på nytt, ved nåde, vår trofasthet til kallet Gud har gitt oss. Be for oss! Be at andre vil slutte seg til oss! Prestens kall er vidunderlig. Det er ikke hans eiendom; det er en gave han mottar på hele Guds folks vegne. Og alle er vi kalt til å utøve for andre godheten Gud har vist oss. Alle ble vi ved dåpen salvet med krisma for å at vi skal forkynne, slik Jesaja sier, ‘et gledesbudskap for de fattige, for å lege dem som har et sønderknust hjerte’. Et vesentlig oppdrag, nå og til alle tider.
Pave Frans ånder på den hellige krisma ved konsekrasjonen i Peterskirken i 2016.