Ord Om ordet
Oljevigselsmesse 2025
Jes 61.1-9: Gledesolje for sørgedrakt.
Åp 1.5-8: Han som har løst oss av våre synder gjennom sitt blod.
Luk 4.16-21: Herrens ånd er over meg, han har salvet meg.
Kirken gir oss som første lesning til oljevigselsmessen et utdrag fra siste del av Jesaja. Der finnes knapt i verdenslitteraturen en tekst som mer påtagelig sitrer av glede. Jesajas perspektiv er vidt. Det favner verdenshistorien fra opphav til slutt. Det erkjenner menneskets erfaring i alle sjatteringer, fra dunkleste mørke til duseste lys.
Profetien forkynner at veene verden går gjennom tjener en livgivende hensikt; allmektig velvilje baner seg vei også når ondskap herjer. Et gledesbudskap beredes gjennom gråt: Budskapet om en kraft som leger sår, frir fangne, bryter lenker. For å beskrive kraften, bruker Jesaja bildet av gledens olje. Oljen står for liv og trivsel, i kontrast til asken, et bilde på død og sorg. Gledens olje er et etablert motiv i Bibelen. Vi finner det i en salme som lyrisk gjenforteller skapelseshistorien. Skapelsen når sitt høydepunkt når mennesket får fryde seg ved jordens gavmildhet: “vinen gir mennesket glede. Du lar ansiktet skinne av olje” (104.15). En annen salme, uttrykk for Skriftens brudemystikk — “en sang om kjærlighet” — sier om ynglingen på vei for å møte sin trolovede: “Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine venner” (45.8).
Alle vil vi gledesalves slik. Vi vil kaste våre tvangstrøyer bort, stå strålende på tindens topp og se utover en harmonisk verden, kjenne kjærlighet og fruktbarhet.
Hvor kommer så Bibelens oljes gledepotensiale fra? Spørsmålet er viktig. Svaret er åpenbart. Når Skriften omtaler olje, er det nesten uten unntak i forbindelse med offer. Den første bibelske salving gjelder Aaron, Moses’ bror. På Sinai, inne i skyen, får Moses instrukser om hvordan Israel skal tilbe innenfor paktens rammer. Pakten er bilateral. Gudstjenesten har likeså to sider. Den skal gi Gud verdig ære samt formidle nåde til et folk som konfronteres med sin ufullkommenhet. Moses får høre hvordan tabernakelet skal innredes, hva slags spesialutstyr som trengs. Prestens liturgiske klær beskrives. Storslagne er de. Men skruden kommer først til sin rett når Aaron vigsles til mellommann mellom Israels folk og universets Skaper. Når alt er klart, får Moses beskjed om å ikle Aaron og hans sønner: “og du skal salve dem og fylle deres hender og hellige dem, så de kan tjene meg som prester” (2. Mos 28.41).
Salvingen innlemmer Aaron i offeret han vigsles til å bringe. Han er ikke en embetsmann som jobber fra 9 til 16; ikke en håndverker lik snekkerne, skredderne og gullsmedene som gjør kultens nødvendige utstyr klart. Ved salvingen blir Aaron selv et kultisk vesen. Han “helliges”, det vil si at han vigsles til et formål. Kun utifra formålet lar hans liv fra nå av seg begripe. Vigslingen er for Aaron en fryd. Bildet av den “gode olje” på hans hode, “som flyter ned på skjegget, Aarons skjegg” er, gjennom en Davidsalme, blitt et allment symbol på salighet (Sal 133.2). Vigslingen medfører på samme tid gedigent ansvar. Aaron er redskapet Gud har utsett seg til forsoning. Både folkets synd og Herrens miskunn trenger gjennom ham personlig, i kropp og sjel.
For å være en kraftledning, sånn, må man være slitesterk — og ydmyk.
Kjære medbrødre, vi er vigslet til prester etter den nye pakt sluttet i Jesu Kristi blod. Dog går det en linje av kontinuitet fra oss tilbake til Aarons vigsling. Før vi selv ble salvet med krisma, påkalte biskopen over oss nåden som Aaron og hans sønner fikk. Vi er ikke først og fremst innsatt som forvaltere. Vi er kalt til å innlemmes i Kristi offer. Jo lenger vi er prester, jo klarere blir det: Våre egne liv må legges på alteret, lik hostiene vi daglig frembærer. Hostiene vi bruker har, objektivt sett, hverken smak eller særlig substans. Det er ikke dét det kommer an på. Guds forvandlende kraft, utøst gjennom Kirken, gjør en virkelighet fattig i seg selv til noe uendelig dyrebart og nærende. Før vi feiret vår første messe, fikk vi knelende motta eukaristiens elementer, brødet og vinen. Biskopen gav oss da en sublim formaning:
Vær deg bevisst hva du gjør, etterlign det du rører ved, og ta Herrens kors til forbilde for ditt liv.
Alle vet vi av erfaring at et liv på disse premisser koster, iblant mer enn vi tror vi kan utholde — Guds nåde alene opprettholder oss da. En prest må nødvendigvis leve ved bønn, forankret i pasjonsmysteriet. Men alle vet vi også at salvingen som forener oss med Kristi offer er gledens olje. For en jubel vi får oppleve når frelsens kraft strømmer gjennom vår fattigdom og uttørret mark blir fruktbar, tårer tørres, død blir til liv! I dag fornyer vi vårt forsett. Vi forkynner at vi vil være trofaste de løfter vi har gitt, så Kristus fritt kan virke i oss, til ære for sitt navn, til verdens frelse.
Det finnes ingen motsigelse, slik verden antar, mellom offer og glede. Det er ved å uttømme oss selv at vi får liv i fylde. Sant liv er ikke eiendom vi forvalter, men en gave vi mottar for å gi den videre.
Et element i messens forløp gjør stadig mer inntrykk på meg ettersom årene går. Det er når jeg, etter å ha insensert offergavene, vender meg mot diakonen eller ministranten som i Kirkens navn insenserer meg. Ministranten gjør dét, ikke for at jeg er noe framifrå; men for at jeg selv skal bli en brukbar hostie, et plettfritt offer Gud kan virke ved. Da gjelder det å si Ja! av udelt hjerte.
Takk, brødre, for deres vedvarende Ja! Takk for at dere trofast vil bære Guds glede inn i en gråtende verden. Deres prestelige vigslings olje være dere til glede hundrefold i dette liv, til salighet i det neste. I Jesu navn!