Ord Om ordet
Oljevigselsmesse
Jes 61.1-9: Jeg skal rope ut et nådens år.
Åp 1.5-8: Han som er og som var og som kommer.
Luk 4.16-21: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg.
Denne gudstjenesten står for samling og for utsendelse. Presteskapet er samlet i domkirken. Det er en velsignelse å se. Biskop og prester utgjør et hele; vi er ment å handle som ett legeme i virksom, uselvisk tjeneste. Når vi i dag fornyer våre løfter, bekrefter vi vår enhet. Vår enhet med hverandre forutsetter enheten i Kristus. Kirkebønnen omtaler Jesu salving med Den Hellige Ånd. Den fremmer en radikal intensjon: “Gi at vi som har fått del i samme vigsel, blir forløsningens vitner i verden”. Kjære medbrødre, ordene gjelder oss særlig. Vi har forpliktet oss til å leve og dø i Kristus, slik at han, ved oss, får virke i verden. Vi har gitt ham alt vi er og har. Vi vet hvilken frigjørende glede det er å få gi seg ubetinget, helt. Et hengitt liv viser målet et menneske har anlegg for å nå. I dag, med blikket rettet mot offeret Kristus var salvet for å bringe, kaster vi av oss kompromisser og kleintro. Vi samler vår tilværelse på nytt i ordinasjonens oppgave og nåde, i tillit til Gud. Han har kalt oss. Han er trofast. Han vil fullbyrde sitt verk (1 Tess 5.24).
Utsendelsen gjelder oss selv, selvsagt. Vi er vigslet for andres skyld — og beordret til verdens ende. Samme bud gjelder for oss som for apostlene den gang: Vi sendes avgårde uten penger i beltet, uten skreppe, ekstra kjortel, sko eller stav. Det er ikke egne ressurser vi stoler på i vårt prestelige virke. Vi stoler alene på Herrens nåde. Nåden er virksom i form av fred. Fred alene skal vi bære med oss i rikt monn. I tillegg bærer vi i dag vigslet olje: De sykes olje, til lise for lidende og døende; katekumenoljen som driver ondskap ut og bereder vei for lyset; hellig krisma, som fermer, vigsler, preger. Alle kan vi kjenne oss igjen i noe Jon Fosse har sagt om sin ferming: “seglet merkt i panna mi, har ikkje gjort meg anna enn godt. Når eg kjenner etter, kan eg kva tid som helst kjenna seglet i panna. Og det gjer godt å merka at det er der.” Ved oljen trenger Guds kraft under huden på oss.
Oljen pipler ut til stiftets ytterste grenser fra domkirken, ecclesia matrix. Det er et viktig tegn. Det forteller oss om tilhørighet. Det forankrer oss også innen et vesentlig bibelsk, frelseshistorisk mønster. I 1. Mosebok leser vi at Herren Gud ved skapelsenes begynnelse skapte en levende kilde i Eden. Kilden vellet opp og vannet haven der, som var mennesket til lyst. Så delte den seg i fire elver med mystiske navn: Pison, Gihon, Hiddekel og Frat. Elvene omsluttet jorden, som ble fruktbar. Naturen besitter en iboende, uimotståelig kraft, men kraften må næres. Livet kommer ikke av seg selv. Livet har et opphav, gitt av Gud. Det er viktig å bestå i kontakt med opphavet. Det er viktig å la livet strømme fritt, uten å legge stener i elveløpet, uten å forurense strømmen. Dét forteller skapelseshistorien oss.
Profeten Esekiel griper fatt i historien om natur og fører den inn i et annet register, som en lignelse om nåde. Han, som satt milevis fra Jerusalem, sukkende i babylonsk eksil, fikk se en visjon om Guds helligdom. Igjen og igjen handler Gud slik: Han fører oss ut i fremmedgjorthet for å minne oss om hva “hjem” står for. Slik maner han til omvendelse. Esekiel’s bok er en avhandling om ansvar. Men den minner om at Guds troskap overgår vår troløshet. Mot slutten av visjonen ser Esekiel Jerusalems tempel som et oppkomme av levende vann. Vannet strømmer ut fra en vigslet kilde. Overalt hvor det når, utbreder det velsignelse. Vidunderlige vekster oppstår: “deres frukt skal være til mat, og deres blader til legedom” (47.12). Det er håp for mennesket, for jorden; men vi må motta livet slik Gud gir oss det, og ikke la oss forføre av dødelig illusjon. Dét er profetens budskap.
Bildene av kildene i Eden og Jerusalem, løftet om naturlig og overnaturlig liv, føres sammen i Bibelens siste visjon, når Johannes skimter den himmelske stad som troner over verdens ende. Han ser livsens vann renne klart som krystall ut fra Lammets trone. Overalt hvor vannet flommer viker forbannelsen; trivsel oppstår. “Tiden er nær” (22.10), får vi høre, når bildet skal fullbyrdes. Alt gjøres rede nå.
Hvorfor minner jeg om dette bibelske mønsteret i dag? Fordi vi, i verden og i Kirken, er utsatt for krefter som splitter, som vil avskjære oss fra livets kilde og lure oss til å tro at vi er kilder i oss selv. Mistillit sprer seg som råte. Stadig ser vi klovmerket etter ham som Åpenbaringen kaller “Brødrenes anklager” (12.10). La oss ikke falle for hans sure knep.
Guds løfte strekker seg fra skapelsen til historiens slutt. Nådens kilde er evig kraftig og ren; den strømmer utad mot verden gjennom Kirken. Over Kirken har dødsrikets porter ingen makt. Kristi hellige Kirke, av guddommelig opphav, rager suverent over all menneskelig utilstrekkelighet.
La oss i denne messen bekrefte vår tillit til Guds forsyn gjennom Kirken, gjennom sakramentene. La oss bære gledesoljen ut i vår verden trøstig, med fred, uanfektet av alt som vil tære på vår tillit til Guds frelseskraft. Han er og forblir vår kraft, vårt vern. Amen.
De fire paradiselvenens utspring, fra et manuskript opptegnet omkring år 1100, nå i Frankrikes Nasjonalbibliotek i Paris.