Ord Om ordet
Kristi Kongefest C
2 Sam 5.1-3: Herren har sagt til deg: Du skal være hyrde.
Kol 1.12-20: Han har ført oss over i sin elskede Sønns rike.
Luk 23.35-43: Jesus, husk på meg når du kommer med ditt rike!
Davids salving til Israels konge i Hebron var slutten på en lang, ofte vanskelig søken etter realistisk styresett i landet når folket vel var kommet hjem etter 430 år i egyptisk eksil, så 40 års vandring i ødemarken. Der fantes ikke noe historisk forbilde. Før eksilet var ‘Israel’ først og fremst navnet på en person. Jakob mottok det av natt-engelen han kjempet med ved Jabbok, den gang han fikk hofteskålen slått ut av ledd (1 Mos 32.22.30). ‘Du har kjempet med Gud og med mennesker’, sa engelen. Navnet ‘Israel’ ble gitt som ærestittel. Det betyr noe sånt som ‘Guds helt’. Gud er subjektet i navnet. Jakob er Herrens hedrede vasall.
Poenget er viktig.
Før eksilet, altså, var ‘Israel’ en patriarks navn; så ble det overført på hans nasjon. Nasjonsbegrepet har, historisk og språklig sett [natio > nasci], med blodsbånd å gjøre. Da Moses ble kalt av Gud til sitt frigjøringsverk, var det fordi Gud ‘så til Israels barn’ (2 Mos 2.25). Det var slekten Moses mente da han sa til Farao, igjen og igjen: ‘La mitt folk fare!’ En stor flokk var de: Omkring seks hundre tusen mann foruten barn. I tillegg kom så ‘en stor hop av alle slags folk’ (2 Mos 12.37f.).
En slik mengde måtte styres på et vis. Herren førte an. Da Israel var kommet seg gjennom Rødehavet og Faraos vogner var sunket ‘som sten’, stemte Mirijam, Moses’ søster, i en sang vi ennå synger hver Påskenatt: ‘Herren’, heter det der, ‘skal være konge i all evighet’ (2 Mos 15.18). Dette var grunnlaget for Israel som nasjon. Folket skulle styres av Gud.
Loven, åpenbart på Sinai, var grunnlag for samfunnet som oppstod. Gud kalte utvalgte menn, og noen kvinner, til å iverksette den. Den fremste var Moses, fulgt av Josva. Så kom Gideon, Debora, Samson og andre dommere.
Men ettersom Israel, nå et folk, fant seg til rette, fikk de lyst på mer konkret lederskap. Rundt omkring dem, regjerte konger. Kongsmakt hadde fordeler, så de. En konge kunne kjapt mobilisere ressurser når det trengtes. Fikk han sønner, slapp man styret med stadig nye leder- og dommerutnevnelser. I tillegg kunne en konge kaste glans. Israels dommere levde beskjedent, stort sett. De fortsatte som gjetere, vandret rundt. Nå var det på tide, mente folk, med litt pomp og prakt.
Da Israel først krevde en konge, ble Herren Gud arg. Han forklarte at politisk makt lett korrumperer, at institusjoner gjerne får tyrannisk preg (1 Sam 8.10-18). Israel stod på sitt. Ropet lød: ‘Vi vil være som andre folk! Vår konge skal dømme oss, han skal dra ut foran oss, føre våre kriger’ (1 Sam 8.20).
Da sa Gud – jeg omskriver bare litt: ‘Dere skal få det som dere vil!’ (jfr. 1 Sam 8.22).
Saul, Israels første konge, står som eksempel på alt en hersker ikke bør være: autoritær, fryktsom, irrasjonell. David hadde mørke sider også — tenk på Batseba! Men han lærte av sine feil. Han ble noe sjeldent: En from og ydmyk konge. ‘Husk på David og hans saktmodighet’, står det i salme 132. Den følger en annen, tilskrevet David selv, som begynner med bekjennelsen: ‘Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, mine øyne er ikke høye, jeg gir meg ikke av med ting som er meg for store’ (Salme 131.1). David ble, av nåde og erfaring, en konge i Guds bilde, et redskap for Guds plan. Som sagt, denslags er sjeldne saker. Kongene som fulgte David i dette, kan man, i Judas og Israels rekker, telle på én hånd, ja, selv hvis man har et par amputerte fingre.
Slik forstår vi hva det vil si å feire Kristi Kongefest. Festen handler ikke om politisk potens. Da Jesus, på et tidspunkt, så at folk ‘ville komme med makt for å gjøre ham til konge’ på verdslig vis, stakk han av. Han ‘gikk opp i fjellene, alene’ (Joh 6.15). Han aksepterte først kongsnavn da han ble hevet opp på korset. Det var ved å utøse seg selv at han viste sin herlighet. Gud, som er allmektig, er ikke sjalu. Han har ingen status å hevde for rivaler. Han vil sette oss fri fra all trelldom så vi, ved fritt å tjene ham, lærer hva frihet er. Vi kalles nå, slik Israel dengang ble kalt, til å synge: ‘Gud er konge i all evighet’. Slik kles vi selv, av nåde, i kongelig verdighet.
Pave Pius XI innstiftet Kristi Kongefest for hundre år siden, i jubelåret 1925. Det som dengang ennå het ‘Den Store Krigen’ var blitt avsluttet syv år før. Men freden var usikker. Man hørte sabelrasling på flere fronter. Opprustning var i full sving. Ultra-nasjonalisme gjorde Europa spent. Pius XI merket seg, sant nok, tegn ‘på en mer utbredt, klarere interesse for Kristus og hans Kirke’, men så faren for at slik interesse kunne bli tatt til gissel for verdslig pretensjon. Derfor bød han Kirken, og verden, løfte øynene mot Kristus, Kongen, som hersker fra Treet og der viser oss sin kjærlighet, grunnpremisset for riket han grunnla, som vi kalles inn i.
Å ære Kristus som konge, skrev Pius XI, er først og fremst å sørge for at han får regjere fritt i mitt eget hjerte. Slik formes mitt liv av hans bud, hans vesen. Dette er kjernen av høytiden vi feirer i dag. Hersker Kristus, Fredsfyrsten, i oss, blir vi bærere av, kilder til hans fred. Et virksomt, klarsynt, fredsskapende kristent nærvær: Det er hva vår verden trenger nå, mer enn alskens svulstig prat.
Amen.
Mosaikk fra katedralen i Monreale: William II krones av Kristus. Kun Kristus er ‘Konge til evig tid’; enhver jordisk makt er delegert og midlertid – det er dét jordens mektige lett glemmer.