Ord Om ordet

1. Juledag

Jes 52:7-10: Dine vaktmenn roper høyt, de jubler.
Hebr 1:1-6: Han er Guds herlighets strålende avglans. 
Joh 1:1-18: Det var sitt eget han kom til, og hans egne tok ikke imot ham.

Lesningen vi har hørt fra Jesaja, må settes i sammenheng. I årevis har Israels folk vært underlagt Babylons trykkende åk. Å leve under en okkupasjonsmakt, setter spor. Det er betegnende at vi her i Norge nå på nytt gjennomarbeider, sytti år i etterkant, erfaringen av Annen Verdenskrig, med en stadig strøm av filmer, romaner og historiske studier. Selv i tredje og fjerde etterkrigsgenerasjon lever okkupasjonen som et nedarvet minne. Vi kan forholde oss, altså, til håpet om befrielse. Vi kan se for oss vekterne som vandrer att og fram på Jerusalems murer, forventingsfulle. Etter mange utsiktsløse år, skjer det plutselig noe. De roper og jubler, for ‘like for sine øyne ser de at Herren vender tilbake til Sion.’

Hva i all verden skal det bety? Jesajas bok begynner med profetens visjon av Herren Gud. Den er sublim, pekende mot absolutt transcendens. Så herlig er Herrens hellighet at den ikke lar seg skue. Jesaja ser bare gjenskinnet, likesom han hører gjenklangen av Guds røst. Slepet av Guds kåpe var det eneste han kunne få et klart inntrykk av, lik kvinnen med blødningene som, århundrer senere, forfulgte Guds menneskevordne Sønn med det ene håp, å røre ved hans kledebon — bakfra. Men her kommer Herren altså vandrende, synlig, mot Sion. 

Det vekterne ser, selvfølgelig, er Guds folk i anmarsj. De vender tilbake fra eksil i Mesopotamia for på nytt å ta fatt på Israels enestående oppgave: Å bygge et samfunn tuftet på Guds lov, gjennomtrengt av hans kjærlighet. Når Gud oppfattes som nærværende i forsamlingen, er det fordi den åpenbart går under et banner som forkynner, ‘Gud er konge!’, slik Jesaja sier det. Herren har villet det slik, at hans ecclesia skal vitne om hans nærvær. Gjennom nåden vist Jerusalem, skal hans hellige arm fremstå ‘for alle folkeslags øyne’. ‘Hele den vide jord får se frelsen fra vår Gud’. 

På Jesajas tid, stod vektere og holdt utkikk etter tegn på Guds komme. Da Gud trådte inn i verden personlig, med en umiddelbarhet som får oss til å svimle, gikk det upåaktet hen: ‘Det var sitt eget han kom til, og hans egne tok ikke imot ham.’ De som burde ha vært skikket til å begripe hvem han var, gjorde sitt for å skaffe ham av veie. Når vi leser Johannes’ dikteriske utsagn, skal vi huske de konkrete omstendighetene han viser til: De gjentatte forsøk på offentlig stening, de skriftlærdes intriger, korsets kall, som Jesus med stigende intensitet omtalte som nødvendig.

Hva er det med oss mennesker som gjør at vi svarer på velsignelser forbannende?

Vår fremmedgjøring i forhold til vår Skaper, forblir et mysterium. Mennesket har mulighet til å bli noe så uhyre stort, edelt og vakkert! Allikevel finner det seg godt til rette i det lille, mens det samtidig bærer på en sorg, liksom. Bevisstheten om noe som er uoppfylt ligger der knugende, en kilde til en stadig oppdukkende smerte. Et vakkert norsk stev som Johan Kvandal i sin tid arrangerte, gir uttrykk for en allmennmenneskelig klage: 

Å her møter mangt som på gleda stansar,
som veld at suta i hjarta bankar.
Å eg hev slik lengsel te flytje heimat
til han som lækja kan alle mein. 

Opplevelsen av å trenge legebot verden ikke kan gi, er ikke reservert troende. Den er forbausende utbredt. Den ligger vel til grunn for fascinasjonen mange føler fremfor døden, ja, den ligger i selve begrepet eutanasi, som vil inngi døden en sødme, som om det å utslettes var å foretrekke fremfor å leve med smerte eller med et veldig, tilsynelatende uoverkommelig savn. 

Kristus kom for å vise at savnet ikke er håpløst! Tvert imot: Når vi føler vi trenger mer enn livet kan gi, er det et tegn på at vi er konfigurert for noe veldigere. Ofte tenker jeg at vår tids tragedie er at folk ikke lenger har begreper for lengselen de bærer i seg. Vi trenger å vende tilbake til Guds ord. Det gir oss kriterier å leve, tenke, hige etter. Hvis folk bare innså hvor revolusjonerende Bibelen er! Kristus, leser vi i Hebreerbrevet, er ‘Guds herlighets strålende avglans’. Den vil han gi oss del av.

Han, bare han, utgjør fylden vår indre tomhet venter på. 

Hvorfor lever vi da som om han ikke fantes, som om vi ikke hadde mottatt, ved Kirkens sakramenter, nåden som gjør at hans liv kan bli til vårt? Tiden er kommet for å gjenfinne kristenlivets dype realisme. Vi må gjenoppdage at, når Skriften sier vi har ‘evne til å bli Guds barn’, så har vi det. Kun slik tilblivelse metter våre dypeste behov. Det vi feirer til jul, ligger ikke utenfor oss selv. Det er vår eksistens det dreier seg om, vår fremtid; for Kristus er vårt liv i tid og evighet. Å kalle ham noe mindre, er å forkrøple det kristne budskap til velmenende, men lam humanisme.  

‘Det var sitt eget han kom til, og hans egne tok ikke imot ham.’ Slik har det vært fra begynnelsen av, mens tider har henrullet: Kristi fordring har aldri vært et majoritetsanliggende. I hvert slektsledd har det dog funnes unntak— menn og kvinner, noen ganger barn, som får hjertets øye opp for det forvandlende i Guds inkarnerte kjærlighet; som lar seg selv forvandle; og derved forvandler samfunnet de lever i. De blir porene som gjør at nåden får sige inn, helende og gledesbringende. Dere og jeg er kalt til å være porøse slik, bærere av Kristi tilstedeværelse inn i verden. 

‘Hans guddomsglans har vi sett.’ La oss da leve deretter, evig takknemlig. Amen. 

 

 

Et eksempel på én som, liten som hun var, var en vekter på Jersualems murer: Antonietta Meo (1930-37). Hun mottok Førstekommunion julenatten 1936. I audiens med en gruppe barn og unge i 2007, sa Pave Benedikt XVI om henne: ‘Dere kan betrakte henne som en venn, et inspirerende forbilde. Livet hennes, så uspektakulært, men så viktig, viser at helligheten er innenfor rekkevidde i enhver alder: for barn og unge, for voksne og for de gamle. Hver epoke av livet kan egne seg for beslutningen om å elske Jesus på alvor og følge ham trofast.’

Share