Ord Om ordet
1. Juledag
Jes 52:7-10: Dine vaktmenn roper høyt, de jubler.
Hebr 1:1-6: Han er Guds herlighets strålende avglans.
Joh 1:1-18: Det var sitt eget han kom til, og hans egne tok ikke imot ham.
En vakker dag mot slutten av det 6. århundre f.Kr. hadde profeten Esekiel en visjon ved Chebar-elven i Babylon: Han så der Herrens herlighet. Det han så var så vidunderlig, og så ulikt alt han hadde sett før, at hans opptegnelser forblir høyst mystiske. Han bruker forskjellige naturlige og åndelige lignelser for å formidle synet han mottok, men forplikter seg ikke. Tro ikke, sier han, at det jeg maler med ord kan måle seg med det jeg faktisk så. Ord kan ikke beskrive det han kaller ‘skikkelsen av lignelsen av Guds herlighet’.
I Esekiels visjon, bæres Herrens nærvær frem av fire levende vesener, underlig utseende utsendinger fra Guds himmel. De fire har dog gjenkjennelig ansikter, fjes som til en viss grad lar seg definere: ‘deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de på høyre side, og okseansikt på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire.’ Urkirken tilpasset bildet til å betegne evangelistene: Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Det ble ansett som et Herrens forsyn at det var fire av dem også: de fortsatte jo Esekiels engleveseners virke. Evanglistene som spredte budskapet om Kristus bar likeledes med seg skikkelsen av lignelsen av Guds herlighet.
Det er Lukas som forkynner julens evangelium for oss i høytidens to første messer, ved midnatt og daggry. Hans symbol er oksen. For oss står oksen for treghet. Å sammenligne noen med en okse, er ikke å gi et kompliment. Tidligere tider hadde et annet syn på oksen. Oksen var en vesentlig energiressurs— lokomotiv, tog og traktor, alt i ett. På slike premisser kan vi bedre gjenkjenne den tredje evangelist, den gode og kloke lege. Lukas pløyer jordsmonnet. Han gir oss en grundig fremstilling av Kristi levnet og oppsummerer hans lære. For dem som innfører andre i troen, er Lukasevangeliet en ideell lærebok. Det viser oss Herrens godhet og inderlige menneskekjærlighet i minneverdige skisser. Det gjør kristen lære levende og lar oss finne vår plass i frelseshistorien. Klokt har Kirken, til jul, valgt sin evangelist til midnatt og daggry: Han beretter klart hva som skjedde.
Den tredje julemessen har en annen egenart. Det klare dagslys lar oss skue et mer omfattende bilde; det lar oss anta et høyere perspektiv. Vår veileder i bevegelsen oppad er Johannes, den fjerde evangelist. Hans symbol er ørnen. Det passer ham godt. Johannes svever høyt på himmelens hvelving, tilsynelatende bevegelsesløs, men stadig stigende. Han ser skjulte, vidunderlige mønstre som ikke lar seg ane nedenfra. Hvis vi ønsker, gir han oss del i det han ser. Men vær oppmerksom: Følger vi ham, må vi gi slipp på velkjente vissheter og selv sveve.
Johannes’ grunnleggende innsikt kan uttrykkes slik: Kristi fødsel til jul er ikke begynnelsen på historien om Guds Sønn. Nei, Kristi fødsel åpenbarer i tid og rom et fødselsmysterium som går forut for og overskrider tiden. ‘I opphavet var han hos Gud.’ Før Abraham var til, før stjernene ble skapt, er han.
Hvor er han så? I Faderens favn, født av evighet ved den flombølge av kjærlighet vi kaller Den hellige Ånd.
Da Kristus ble født av Jomfru Maria, sier Johannes, kom han til ‘sitt eget’. Det er tilfellet, ikke bare fordi han er én av oss. Verden er ‘hans’ på et langt mer radikalt vis. Verden er hans fordi han skapte den. Den tilhører ham rettmessig. Den Gud som komme for å frelse oss, er den samme Gud som skapte vår natur. Frelsesverket er en gjenskapelse. Guds hensikt er ikke bare å fikse en systemfeil forårsaket av folks uforstand. Han kommer for å fornye oss, for å la oss fødes fra det høye, ikke av kjød, men av guddommelig kraft. Han kommer for at vi skal få bli Guds barn; for å inngi oss Guds eget åndedrett.
‘Nåde over nåde’, sier Johannes: Dét er hva vi får til jul. Vår intethet opplades med fylden til ham som er alt i alle — uten at vi selv har den minste fortjeneste. Guds kjærlighet utøses hinsides alle mål. Å kjenne hans kjærlighets innflytelse, hans kjærlighets kraft, er å skue hans herlighet. Lik Esekiel søker Johannes ord for å uttrykke det han, som fortryllet, har sett. Han sliter likeledes, men av andre grunner. For Esekiel var Guds herlighet altfor sublim. Hvordan kan menneskelig språk omtale himmelske ting? For Johannes er herligheten nesten for nær. Vi tenker så naturlig på Gud som fjern fra oss, at vi vanskelig forestiller oss ham i menneskelig gestalt. Men det er der han lar seg finne: i kjødet.
Gjør deg så rede, sier Johannes: Beveg deg oppad; la dine øyne renses; se med ditt hjerte. Da vil du av nåde gjenkjenne Guds herlighet i Barnet som ble født for å elske oss, for å frelse, lide, dø og oppstå. Synet av hans herlighet vil lære deg hva du selv har anlegg for å bli.
Denne messen, brødre og søstre, byr oss leve et kontemplativt liv — et liv preget av undring, takksigelse og lovsang. Derved vil vi bli sanne disipler. La oss følge det kallet, ikke bare nå til jul, men alltid. Amen.
Agnus Dei-plakett med Matteus, Markus, Lukas og Johannes, virket i Sør-Italia mellom 1000-1050, så på hellig Olavs tid. Det befinner seg nå i evangelistene. ‘Skikkelsen av lignelsen av Guds herlighet’ er nå synlig tilstede i Guds Lam.