Ord Om ordet
1. Juledag
Jes 52.7-10: Hør, dine vaktmenn roper høyt.
Heb 1.1-6: Nå har han talt til oss gjennom Sønnen.
Joh 1.1-18: I opphavet var Ordet.
‘I opphavet var Ordet.’ Uttrykkets slagkraft er stor. Selv den mest ihuga hedning gjenkjenner det som bibelsk. For oss her i nord, i et klima preget av en utpreget snakkesalig kristendom, vekker det ikke nødvendigvis lyse tankebilder. Vi tenker på Brand, kanskje, Ibsens forpinte prest som i tide og utide terper på ‘Ordet’ som for ham bærer budskap om et kall til å gå i seg selv. ‘Indad; indad!’, er ordet Brand hører, trygg på at han der, i samvittighetens helligdom, vil finne ‘Kloden’ egnet til å bli en ny verden, et mikrokosmisk paradis. Ved å gå sånn og ruge på seg selv, blir man lett selvhøytidelig. Den selvhøytidelige fremstår, om han eller hun ikke innser det selv, latterlig. Fogden i skuespillet, en motpart til Brands metafysiske kvaler, hører på mens presten går stampende rundt og taler om sjelens stjernenatt oppildnet av ordet, før han svarer: ‘Og Stjernenatt? Saa faldt jo Ordet? Har Presten prøvet Frokostbordet?’ Så går fogden sin vei. Inntrykket vi får, er av et ‘Ord’ som finner uttrykk i prat, som man blir trett av. Edwin Muir, en skotsk poet oppvokst i et miljø hvor Brand ville ha følt seg som hjemme, snakker i et dikt om ‘Ordet som ble kjød, så gjort til ord igjen’. Vi lever i en ordoverstrømmet tid. Vi reagerer med skepsis på slik tendens; det gjør vi rett i. Reduseres kristendom til retorikk, eller simpelthen til selvbekreftende pjatt, blir den motbydelig, lik varm, avboblet brus.
Maurice Dumonts bilde av den hjemsøkte presten Brand, tegnet i 1895. Wikimedia Commons.
Så kan vi med fordel se nærmere på Johannesprologens begynnelse. Den kan da ikke bety, ‘I opphavet var pratet?’ Nei, selvsagt ikke. Johannes skrev evangeliet på gresk. Hans ord for ‘ord’ er logos. ‘I opphavet var logos’. Logos gir oss et begrep som er gjengs: ‘logikk’. Logikk står for sammenheng, orden og klar tanke. Johannes formidler at Barnet i krybben, Ordet som ble kjød, er meningsbærende; det gir oss målet all annen realitet skal måles med. Hvem er denne Nyfødte? Spørsmålet opptar alle som trekkes mot Betlehem: Hyrdene, vismennene, Herodes, ja, selv Guds engler. Når Jesus vel blir voksen, blir mysteriet enda mer prekært. Han fordrer mye av dem som følger ham. Hvilken rett har han til det? En vakker dag, når Jesus innser at Faderens vilje, det som må til for verdens frelse, fører ham til korset og at tiden blir knapp, spør han sine egne: ‘Hvem sier folk at jeg er?’ De svarer litt unnlatende: ‘Nå, en profet, kanskje?’ Peter utbryter: ‘Du er Messias’, altså ‘den Salvede’ (Mk 8.27ff.). Å anerkjenne Jesus som profet eller som Salvet, er stort. Det innebærer visshet om at han bærer innsikt fra Gud; at han står for noe enestående i verdenshistorien. Vi forblir imidlertid innenfor historien. En profet, en Salvet bærer nok et evig budskap, men er av sin tid, så må settes i sammenheng, tolkes på grunnlag av skiftende paradigmer. Man kan inspireres av en sånn person. Men ville man la ham definere éns tilværelse på nytt, sette livet til for ham? Ikke nødvendigvis. Selv Peters bekjennelse, ‘Du er Messias’, strakk ikke til da det gjaldt. Utsatt for risiko selv, sa han, ‘Jeg kjenner ham ikke’.
Peters bekjennelse må utdypes av johanneisk innsikt. Vi vet Johannes var særlig elsket av Jesus; han, en kontemplativ, elsket selv. ‘Kun den som elsker vet’, skrev Elsa Morante. Johannes’ viten lot ham hvile ved Jesu bryst, lyttende til Herrens hjerteslag; den lot ham stå trofast ved korsets fot mens andre flyktet; den lot ham løpe forbi Peter mot den tomme grav; den gjorde ham i stand, på Patmos, på Herrens dag, til å se Jesus ‘slik han er’ (1 Joh 3.2): som ‘Alfa og Omega, han som er og som var og som kommer, den Allmektige’ (Åp 1.8). Denne samlede erfaring, født av kjærlighet, overprøvet av forstand, ble utgangspunkt da han skrev sitt evangelium. ‘Det guddommelige Logos er blitt kjød!’ Han er alle tings logiske opphav, tolkningsnøkkelen til alt som finnes, meningen med liv og død, fryd og pine, eksil og hjemkomst. Rett forstått, er Guds Ord paradigmet alt annet må dømmes etter, hjørnestenen som samtidig er en snublesten for de vantro.
Budskapet Kirken gir oss på juledag er klart: Forklein ikke Ordet! Pakk det ikke inn i relativiserende vatt. Døm det ikke; la deg heller dømme av det, det vil si (slik forstår Bibelen ‘dom’), la det vise deg ditt vesens dypeste sannhet og uhyre mulighet. La det runge slik det runget ‘i opphavet’. Dengang skilte Ordet himmel fra jord, lys fra mørke, de øvre fra de nedre vann. Slik åpenbarte det et univers som er begripelig, vakkert, målrettet og hensiktsfullt. Ordet virker samme gjerning i dag, hvis vi slipper det til. For det påtvinger seg ikke, Ordet; det venter, da som nå, på rom i verdens herberge, på at vi tillitsfullt, trofast skal slippe det inn og la det forme våre liv. Et tegn på at Ordet er der tilstede, er en logisk ordning av ting som ellers tenderer mot kaos. At slik ordning er mulig, skal Sions vaktmenn rope høyt om, med undrende glede. Kristus, Fredsfyrsten som er vår fred (Ef 2.14), bringer klarhet, ikke uklarhet. Ordet som var i opphavet, er det samme i dag og til evig tid. Det fornye vår verden, vår Kirke, og styre våre skritt inn på fredens vei!
Det evige Logos er logisk Pantokrator, det levende kriterium hvorved alt levende prøves. Bilde fra kuppelen i Sancta Sophia-katedralen i Kyiv.