Ord Om ordet
Første Juledag
Jes 52:7-10: Hvor fagre er deres føtter
Hebr 1:1-6: Han er Guds herlighets strålende avglans.
Joh 1:1-18: Det var sitt eget han kom til, og hans egne tok ikke imot ham.
Dagens lesninger lar oss betrakte Jesu fødsel fra ulike vinkler. Spennet mellom dem er vidunderlig vidt. Det lar oss erkjenne, innenfor rammen av en enkelt liturgisk feiring, et fascinerende trekk ved den bibelske tekst. Bibelen er på én og samme tid resolutt konkret og gjennomgående sublim. Den gir oss dristige symboler og abstraksjoner for å fatte evig virkelighet; samtidig byr den oss stå med bena på bakken.
Juledagens messe begynner nettopp med en lovsang til føttene. “Hvor fagre er deres føtter som kommer løpende over fjell og bringer gledesbud.” Jeg ble meg avsnittet først bevisst som gutt, mens jeg lyttet til Händels Messias. Dere kjenner alle satsen som tonesetter verset, How Beautiful Are the Feet. Jeg syntes det var vakkert, men pussig. Her satt man og hørte på et av historiens ypperste oratorier om historiens høyverdigste mysterium — og så synges det om føtter?
Etterhvert innså jeg skjønnheten i dette; og oppdaget hvor dyp og inderlig elskverdig Skriften er.
Føttene dukker opp mot slutten av Jesajas profeti, denne osean av erkjennelse. Jesaja har ført oss gjennom Israels prøvelser og håp skritt for skritt. Han har latt oss skjelne Guds forventning til sitt folk. Derved har han gitt oss grunnleggende innsikt: Guds løfter er troverdige, ja; hans miskunn er ufeilbarlig, hans nåde altomfattende. Men det betyr ikke at mennesket kun kan gå rundt og plystre mens det tilfredsstiller egne begjær og ambisjoner, turende frem over andre mens det tenker, “Nåja, rotet som oppstår får Verdensaltets Herre ta seg av!”
Guds nåde er som dugg ved morgengry; den gis for å væte uttørret land, for å gjøre det fruktbart på substansiell, og supersubstansiell, næring. Jorden må trekke nådevæten til seg, forvandles av den. Gud hensikt er vekst, fruktbarhet, trivsel. Han står ikke og glaner når en skapning motsetter seg målrettet omsorg. Finner han ufruktbare trær, hogger han dem ned og kaster dem på ilden; det hører vi tydelig forklart i Kristi evangelium.
Jesaja forteller hvordan Israel går gjennom slik lutring. Folkets overmot, som gjorde frelseshistorien til en selvbekreftende saga blott, nedbrytes systematisk av Herren selv. Jerusalem, Guds stad, legges i ruiner. Bildet profeten Jeremia bruker, omtrent samtidig, av keramikeren som tar et mislykket fat fra hjulet, presser leiren sammen til en klump for så å begynne forfra, realiseres historisk. Jerusalem ligger ødelagt. Sions kneisende berg fortoner seg som en steinrøys.
Men så kommer den på nytt: forsikringen om Herrens trofasthet. Jesaja tegner bildet av vaktmenn som går på Jerusalems murer ørkesløse. Hva finnes vel å forsvare i en by jevnet med jorden? De tar det for gitt at Gud har overgitt dem; at alt som er til trøst, av verdi, hører fortiden til; at fremtiden er mørk. Går de ennå på murene, er det av gammel vane, for å bekreftes i sin bitterhet. Ved å se seg rundt, sanner de at tilværelsen er utsiktsløs. Det virker altså utrolig når de langt vekk ser folk som går med den slags faste skritt som vitner om klar hensikt. Ja, ikke bare går de; de løper, bærende på fred, på godt budskap. Budskapet lyder: “Din Gud er konge!”
Først når dét prinsippet er på plass, blir menneskelig samfunn harmonisk. Håpløse får nytt mot ved å se, om så på avstand, mennesker som går med håp, mot håpet. Bare dét å se dem gå slik, håpefullt, er velsignet. Derfor kommer utropet til føttenes pris: Å, om også jeg kunne gå sånn, tillitsfullt og målbevisst! Bildet taler kraftig til oss i dét vi i dag trer inn i Kirkens jubelår under mottoet, “På pilegrimsferd mot håpet”. Vi skal lære oss å gå på nytt dette året; å gå slik at selve vår gange sporer andre til håp.
Jesajas håndfaste, fotfokuserte utsyn komplementeres av Johannesprologen, Bibelens mest filosofiske kapittel. Vi løftes fra jorden mot himmelen. Vi betrakter vår tilværelse i evighetens perspektiv. Ordet som ble kjød, er Ordet hvorved alt ble skapt, som opprettholder universet. Hans menneskevorden i Marias liv oppfyller hensikten Herren hadde med mennesket fra opphavet av. Løftet om Gud filantropi gir gjenklang fra evighet til evighet. Dyp kaller på dyp. Lærer vi oss å lytte, hører vi samme Ord resonnere fra tidenes begynnelse til tidenes slutt — og midt i den tid som her og nå er vår.
For Ordet trådte inn i historien, ikke som en flyktig gjest, men som et traust, varig nærvær. Nærværet vedvarer inntil historien selv går til ende. Ordet er ikke lenger fjernt; det er inderlig nært — i Kristi bud, i hans lære og eksempel; men også kropslig. Ordets hender, som renset spedalske og velsignet barn, berører oss den dag i dag; Ordets føtter, som bar ham gjennom Guds løfters land, føttene Magdalena salvet ømt, er i stadig bevegelse: “Min Far arbeider inntil nå”, sier han, “også jeg arbeider.” Han står ikke stille før arbeidet er gjort.
La oss da gå ham trøstig i møte, jublende og takknemlig! La oss sette våre liv på vidt gap for hans komme! Formelen dagens kirkebønn bruker for å beskrive nåden inkarnsjonen bragte — “Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur” — er akkurat den samme som presten ber over vin og vann ved hver nattverd. Herren er nær; Herren er her. Han kaller oss til stevne, for at vi så skal gå ut vidt og bredt med budskapet, “Gud er konge”. Slik fornyes verden.
Gledelig jul! Fagre være deres føtter! Amen.
Detalj fra Duccio di Buoninsegnas Maestà.