Ord Om ordet
Julens Midnattsmesse
Jes 9.2-7: Herren skal gjøre dette i sin brennende iver.
Tit 2.11-14: Ivrige etter å gjøre det gode.
Luk 2.1-14: Hun fødte sin sønn, svøpte ham og la ham i en krybbe.
Jesu fødsel av Jomfru Maria lar seg beramme så presist som noen begivenhet i antikken. Vi kjenner tidsrommet: Quirinius’ stattholderskap kan vi forske på i romerske annaler. Vi kjenner stedet: Betlehem er et kjernepunkt i Bibelen. På Jesu tid lå byen midt i landet. I dag ligger den 74 km unna Gazagrensen. Offentlig julefeiring er avlyst der i år, på grunn av krigen som herjer. Det er viktig å bevare et historisk fokus. Vår tro er en historisk tro. Den bygger på ting som faktisk er skjedd, på konkrete spor av Guds handling. Emmanuel, ‘Gud med oss’, er ingen metafor. Han er et reelt nærvær. Dét minner vi oss om med våre julesanger og julekrybber. De gjenskaper et påviselig miljø — litt romantisk, selvsagt, men med realistisk fortegn. Når vi snakker om Jesu fødsel, kjenner vi et ‘når’ og et ‘hvor’.
Samtidig overgår inkarnasjonen geografisk og kronologisk begrensning. Da Gud ble menneske, ség evigheten inn i den henrullende tid. Guds rike var med ett midt iblant oss. Inkarnasjonen gjør at vi kan møte Gud i tiden. Selv det mest begrensede rom åpner seg mot himmelen. Guds menneskevorden skjedde ‘i de dager’, ja; men er også samtidig, pågående. Inkarnasjonen berører oss konkret. Vi er kalt, ikke bare til å tro på julens mysterium, men til å kjenne det på kroppen.
En erfaring jeg nylig hadde, gav meg ny innsikt om disse ting. Den 5. desember i år vigslet jeg klosterkirken på Munkeby, en høytid for stiftet. Ritualet er storslagent. I sentrum står vigslingen av alteret, hvor Emmanuelsunderet gjentas daglig. Våre forfedre i troen var seg dét bevisst. Tenk på mosaikken av Jomfruen med Barnet vi gjerne finner over alterrommet i oldtidens basilikaer. Den dag i dag ber presten over offergavene på 4. søndag i advent: ‘Herre, la gavene på ditt alter bli helliget av samme Ånd som med sin kraft fylte Jomfru Marias skjød.’
Et nytt alter vigsles i fire etapper. Først stenkes det med vievann, for å vaskes utvortes. Deretter salves det med krisma. Olje gjennomtrenger tings overflate for å nå deres kjerne. Så brennes fem små bål på alteret, ett på hvert av de fem vigslingsmerkene som står for den Korsfestedes sår. Ild brenner bort slagg, urenhet som har festet seg så fast ved oss at den synes som del av vårt vesen; kun når den fortæres av flammer, ser vi at den var et fremmedelement som fordervet vår egentlighet — et treffende bilde på rollen synd kan spille i vårt liv. I et fjerde, endelig ledd legges røkelse på bålene. Det er ikke nok, for å motta Herrens nærvær, å vaskes ren og pen: Vi må i tillegg preges av vellukten som utgjøres av å handle etter Herrens bud, av å leve et liv til hans ære og pris.
Det vakreste ved gudstjenesten fant sted da jeg, som forrettende biskop, hadde gjort mitt. Jeg satte meg, som foreskrevet. To nonner fra Tautra kom opp og gjorde alteret rede til messens feiring. De la duker på, i tre lag: Den ene oppå den andre. De gjorde det med sånn omhu, så ømt at jeg ble rørt til tårer. Det gikk som et lynnedslag gjennom meg: Sannelig, det er virkelig, det som 
her skjer! Alteret er ikke lenger en stenblokk. Det er blitt, på mystisk vis, en kropp, et bilde på Guds Mor: Dukene minner om kledene hun svøpte sin Førstefødte i. Alteret står også for oss som erkjenner Guds verk i Kristus Jesus, som vil åpne vårt hjerte, vårt sinn, vår kropp og rope, ‘Kom Jesus dog herinn!’: ‘Det er ei fremmed bolig/Du har den selv jo kjøpt/Så skal du blive trolig/Her i mitt hjerte svøpt.’
Gjennom advent har vi hørt kallet: ‘Gjør veien klar for Herren, jevn stiene for ham!’ Kirkevigselsritualet viser hvordan vi går til. Vi må lutres, renses, helliges. Ikke at vi kan opparbeide en slags fullkommenhet. Gud er Gud. Vi er støv! Vi kan aldri av egen kraft heise oss opp til hans nivå. Han kommer til vårt, av nåde. ‘Han uttømte seg selv og tok en tjeners skikkelse på seg’ (Fil 2.7). Men han er likefullt Gud, bærer av en hellighet vi i vår skapte verden erfarer som fortærende ild (jfr. Heb 12.29). Englene senket blikket foran krybben. For å motta inkarnasjonens nåde, må vi la dét brenne bort som ikke utholder Guds flammende nærvær.
Gud kom for å frelse syndere, ja, men for at de — vi — skal forvandles og få del i guddommelig natur (2 Pet 1.4). Det er ingen spøk; det er den alvorligste fordring i tilværelsen. ‘Ild er jeg kommet for å kaste på jorden’, sa Vårherre. Vi er ment å være dens bærere. Fortviler vi over verden, over nøden vi ser, skal vi huske at Jesu frelsesverk gjennom Kirken er pågående. Vi er kalt til å bli dets redskaper. Emmanuel, Gud-med-oss, vil gjennom oss rense verden med vann, olje, ild, så spre sin vellukt. Julens nåde er historisk forankret, men peker fremad mot en ny himmel, en ny jord. Gloriahymnen over markene runger med et oppdrag som er vårt. La oss ikke nekte Gud noe han ber oss om. La oss stille våre liv til hans disposisjon. Slik, kun slik, vil sann fred få fotfeste på jord, og forvandlende nåde.