Ord Om ordet
Konfirmasjon
Apg 2:1-11: Vi hører dem forkynne Guds storverk på vårt eget språk.
1 Kor 12:3-7, 12-13: Ingen kan si, “Jesus er Herre”, uten ved Den Hellige Ånd.
Joh 20:19-23: Motta Den Hellige Ånd.
Vi har lest hos Paulus: “Ingen kan si: ‘Jesus er Herre’, uten ved Den Hellige Ånd.” Spontant kan vi tenke at det er bare tull. Det dreier seg jo kun om noen ord! Sant nok. Men vi mennesker er sånn konstruert, at det vi sier bærer mening. Det er et stort kompliment når vi kan uttale om noen: “Han (hun) er mann (kvinne) av sitt ord!” En sånn person er helstøpt, til å stole på. Å si noe vi ikke mener, skaper splittelse inni oss. Det kan ha skjebnesvangre konsekvenser for andre. Det er umulig å være venn med noen som sier én ting og mener en annen. Familier som ikke er preget av oppriktig samtale, trues av splittelse. Det samme gjelder for samfunnet — og for Kirken, ikke minst. Her er det stadig rom for omvendelse og vekst. “La din tale være Ja, ja eller Nei, nei”, sier Vårherre. Vi kan ikke si Ja og Nei på samme tid. Noen ganger må vi ta valg. Da må vi stå for det vi velger. Å si sannheten, kan være kostbart; men det frigjør. Å gjemme seg bak en fasade av falske ord, derimot, er en form for fangenskap. Et sånt fengsel kan føles trygt en stund, men det er ikke der livet blomstrer og utfoldes.
Vi bygger våre liv på bærende ord. En kvinne og en mann som gifter seg, forvandles av det “Ja” de gir hverandre. Det dreier seg ikke bare om en kontrakt; det dreier seg om sammen, ved en gjensidig gave, å bli til noe nytt som overgår det den ene part kunne bli, overlatt til seg selv. Enhver form for vigslet liv, enten man er prest eller munk eller nonne, bekreftes på samme måte. Vi overgir våre liv i frihet med et “Ja” som omslutter alt det er vi er, har vært og har sjansen til å bli, og Gud gir oss sin velsignelse. Det sier seg selv at et “Ja” av denne typen, for å holde livet ut, må være veloverveid. Jeg må ha klare forestillinger om hva jeg går inn i. Fremfor alt må jeg ha tillit, bygd på kjærlighet, til den jeg hengir meg til. For det er ikke alt vi kan planlegge eller forutse her i livet. Det er ikke mulig å leve uten risiko. Og ville vi egentlig ønske oss det? Thérèse av Lisieux pleide å si at vi, for å leve livet til fulle, må overgi oss selv til det vi tror på “med dristighet”. Er kjærligheten reell, bærer den oss gjennom stormfulle farvann. Mektige vann kan ikke utelukke den. Den er sterkere enn døden.
Å si, “Jesus er Herre”, er å begi seg inn i et forpliktende forhold. For når jeg sier “Jesus er Herre”, er det ikke et allment utsagn, som når jeg sier, for eksempel, “Boris Johnson er statsminister i Storbritannia.” Å kalle Jesus “Herre”, er å bekjenne at han er min Herre. Vi snakker om et personlig engasjement. Like før sin lidelse, sa Jesus til disiplene: dere kaller meg Herre; jeg kaller dere venner (jfr. Jh 15:15). Han kaller også oss til vennskap med seg. Det har viktige følger. For det første: Vi sier ikke til noen, “Jeg vil være din venn”, hvis vi ikke mener det. Det er urealt og falskt. For det annet: Vi blir ikke venner med noen vi ikke kjenner. Slik er det med Jesus også. Derfor insisterer Paulus på at denslags vennskap med Jesus kun er mulig ved Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd er Jesu Ånd. Det er ved Ånden Jesus virker i verden. Når vi feirer Messe, påkaller presten Den Hellige Ånd for at brød og vin skal bli det helligste som finnes her i verden: Jesu Legeme og Blod. Deretter ber han at alle vi som utgjør Kristi Kirke får bli, ved den Hellige Ånd, ett legeme og én ånd i Kristus.
Kjære konfirmanter, når dere nå mottar fermingens sakrament, Den Hellige Ånds innsegl, gir dere Vårherre deres ord. Dere forkynner, ved å komme til alters, “Jesus er min Herre”. Han sier så til dere, ved å gi dere sin Ånd gjennom Kirken, “og du er min venn”. Vis dere menn og kvinner av deres ord! Motta fermingen som et lys til å opplyse deres vei fremover i livet. Den Hellige Ånd er ikke en vag energi. Den Hellige Ånd er Guds personlig nærvær i dere, som er Åndens tempel. Lytt til Ånden. Øv dere i å gjenkjenne Åndens røst i deres samvittighet, i deres dypeste lengsel. Vær vár det livets mysterium som kommer til uttrykk i hvert åndedrett. Motta livet som en gave. Gled dere ved det. Søk sann og varig frihet. Herren kaller dere venner. Lær ham å kjenne som en venn. “Hvis bare du kjente til Guds gave!”, sier Jesus til kvinnen ved Jakobs brønn i evangeliet. Guds gave mottok dere først i dåpen, konfirmanter. I dag bekrefter dere at dere vil ta ansvar for den og la den bære frukt.
Når vi mottar en gave, sier vi takk: det er alminnelig folkeskikk. Men i denne sammenhengen er det uendelig mye mer som står på spill. Det Kirken betror dere i dag, er en gave uten begrensning, en uuttømmelig kilde som veller frem til evig liv. La den være kilde til evig takknemlighet. Noe av det sørgeligste som skjer i dagens samfunn, er at vi mister evnen til å si takk. Vi pukker uavlatelige på våre rettigheter og fortjenester, og synes aldri vi får nok tilbake. Sånn lar vi oss forføre, selv om vi vet av erfaring at det som virkelig teller, er ubetalelig og ufortjent: kjærligheten vi mottar i vår familie, forsoningens fellesskap vi møter i Kirken, venners trofasthet. La det “Ja” dere uttrykker i dag, konfirmanter, være fullt av et rungende “Takk”. La takknemlighet være bærebjelken i deres liv. Da vil det hvile en lysglans over ting også når dere gjør krevende, kanskje mørke erfaringer. Å kunne si takk, er å åpne seg for det uventede i undring. Det er en forutsetning for å kjenne den godhets Gud dere nå binder dere til. Han sier “Jeg gjøre alle ting nye”. Det gjelder våre liv, ikke minst.
