Ord Om ordet
Konfirmasjon
Apg 6.1-7: Guds ord vant stadig fremgang.
Joh 6.16.21: Angsten grep dem; men han sa, ‘Det er meg’.
Kjære konfirmanter,
onsdag denne uken var Yom haShoah, den verdensomspennende minnedagen for folkemordet vi i Norge stort sett kaller Holocaust. I hele landet er det nå bare en ørliten håndfull tidsvitner igjen. Vi risikerer å glemme. Da jeg vokste opp på 80-tallet, syntes Krigen ikke så langt unna, da snakket man ennå om ‘Krigen’ som om der fantes bare én, Annen Verdenskrig. Siden den gang, er mye skjedd. Vi har sett mange katastrofer. ‘Krigen’ er nå én blant andre; og kan synes fjern. Men den har satt dype spor nær oss. Nazistenes jødehat rammet også her i Ålesund. Den som tar seg en tur inn i byen til Rasmus Rønnebergs gate 18, bak Parken Hotell, finner fire snublesteiner innfelt i fortauet: messingkvadrater med navnene til Israel, Lea, Reidun og Morten Steinfeld. Israel satt i styret for turnforeningen; Lea var aktiv i Saniteten. Barna Reidun og Morten var fullt integrert i Ålesunds ungdomsmiljø. I 1942 og ’43 ble familien—først Israel, så de tre andre—arrestert, deportert og sendt til Auschwitz. Der ble de drept. Venner anbefalte Israel å flykte utenlands. Han svarte: ‘Jeg er norsk statsborger. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har ikke noe å frykte.’ Han tok feil.
Jeg leste på onsdag noe rabbineren Jonathan Sacks sa ved et besøk i Auschwitz for noen år siden: ‘Det som slår én i dag, når man vandrer gjennom Auschwitz, er hvor påpasselige nazistene var med å ikke kaste noe bort. De tok alt, beholdt alt, og ikke bare verdigjenstander. Her ser du et berg av kofferter, hauger av tannbørster — og sko, hundretusenvis av sko, slitne og utgåtte, men oppsamlet lell. Ingenting var for verdiløst til å forkastes, unntatt livet. En million reddede sko; en million utslettede liv.’ Det var knapt noen som engang så Israel, Lea, Reidun og Morten Steinfeld i øynene der i Auschwitz før de ble avkledd, snauklipt og sendt til gasskammeret; men skoene deres, kjøpt hos en skomaker her i Ålesund, finnes nok et sted, der i haugen.
Kjære konfirmanter, dette er en glederik dag for dere og deres familier. Hvorfor står jeg da her og snakker om noe av det grusomste som er skjedd i menneskehetens historie? Jeg gjør det fordi sakramentet dere mottar i dag ikke er en privatsak eller en from formalitet. Det utstyrer dere til et oppdrag det haster med: Å være med på å helbrede en verden som er syk. Eller for å si det litt annerledes: Oppdraget går ut på å samarbeide med Jesu Kristi frelsesverk.
Om litt vil jeg lese en velsignelse over dere: ‘Herre, inngi disse dine barn Den Hellige Ånd, Trøsteren, gi dem visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd; fyll dem med gudsfrykts Ånd.’ Da disiplene mottok Den Hellige Ånd på pinsedag, opplevde de Ånden som ild. Å komme Gud nær, er ikke ufarlig. Man leker ikke med ilden. Men å komme Gud nær er samtidig vidunderlig: En varmende ild tennes i vårt eget hjerte. Vi innser hvor gedigent livet er. Vi innser at lengselen som bor i oss, lengselen etter kjærlighet, etter å bli noe vakkert, gjøre noe vakkert, ikke er umulig, men peker mot en virkelighet som har sin kilde i Gud og som vi kalles til å realisere i våre liv. Ånden dere salves med, er Skaperånden. Den fornyer alle ting. Blir vi vár Ånden i oss selv, kan vi gjenkjenne den i andre. Da ser vi storheten i mennesket; men også menneskets skjørhet. Innsikten medfører ansvar. Den berører livet konkret. Den peker mot valg vi må ta, valg som mye avhenger av. La meg komme tilbake til rabbineren.
Han spør hvordan vi kan, ansikt til ansikt med all verdens grusomhet, tro på en kjærlig og allmektig Gud? Hvor var Gud i Auschwitz? Hvor er han i vår tids store kriser, i Ukraina, Yemen, Syria, Congo? Spørsmålet peker mot noe vesentlig, men Sacks påpeker, og har rett, at det bibelsk sett er stilt på feil premisser. Det virkelige spørsmålet er ikke, ‘Hvor var Gud i Auschwitz?’, men: Hvor var mennesket?
Gud har aldri lovet å stoppe oss fra å skade hverandre [vi har vår frihet på godt og ondt], men han gav oss en moralsk lov, budord skrevet i sten som skulle lære oss å stanse oss selv. Hvor var mennesket da gamle menn og kvinner ble myrdet, millioner gasset i hjel, barn kastet levende på ilden? Det store spørsmålet, så smertefullt at vi knapt våger å stille det, er ikke, hvor var Gud da vi kalte på ham, men hvor var vi da han kalte på oss? Jeg kan ikke skjønne hvordan det var å leve i Auschwitz, jeg kan ikke skjønne hvordan det var å dø her; jeg skjønner ikke hvordan det var å utstede og utføre ordre, bestemme hvem som skulle leve, hvem som skulle dø. Men én ting skjønner jeg: Det er dette Bibelen advarer oss mot i sitt aller første kapittel, når Gud sier, ‘La oss skape mennesket i vårt bilde’. Når menneskets liv ikke lenger er hellig, blir Auschwitz en mulighet.
Kjære konfirmanter, i dag kaller Gud på dere, og dere svarer, Ja! Dere bruker deres frihet til å motta Helligåndens segl. Dere erklærer dere bærere av noe som er større enn dere selv. Dere bekjenner at det er noe hellig ved mennesket. La bevisstheten om dét prege deres liv, deres valg. Vi lever i et fredelig land, Gudskjelov; men som Israel Steinfeld sannet, er selv ikke norsk lovverk et sikkert forsvar mot hat og ondskap. Vår verden trenger modige unge mennesker som står for det gode, rettferdige og sanne. Måtte dere, salvet med visdoms og forstands, råds og styrkes Ånd, være slike mennesker.
Israel Steinfeld med datteren Reidun på armen (ca. 1924). Foto fra Trine Alviks bok ‘Familien Steinfeld: Da byen gråt’.