Ord Om ordet
Konfirmasjon
Apg 8:5-17: Mange ble befridd.
1 Pet 3:15-18: Vær alltid rede til å svare for dere.
Joh 14:15-21: Så han kan gi dere Sannhetens Ånd.
Kjære konfirmanter,
For et par dager siden stod jeg midt i Kyiv. Det var fin vår der som her. Kastanjene blomstret. Bybildet var livlig. Jeg gikk forbi en snazzen café med samme kompliserte kaffegreieutvalg vi venter oss på Starbucks. Jeg kunne ha vært på storbyferie. Men det var jeg ikke. Jeg var, sammen med Kardinal Arborelius, på solidaritetsbesøk i bispekonferansens navn; og selv om Ukraina har en sjelden evne til å leve normalt i ekstreme forhold, til ikke å la seg brutalisere, er landet oppslukt av en fryktelig krig. Fronten har ligget Kyiv uhyggelig nær. Natten før vi ankom, regnet bombene. Vi besøkte Irpin og Bucha, navn vi kjenner godt fra nyhetene, navn forbundet med grusomme massakre. Byene ligger knapt tre mil fra hovedstaden. Det går motorvei derfra rett inn til Kyiv.
At okkupasjonsmakten aldri fikk lagt den veien bak seg er et strategisk under og et bevis på Ukrainas heltemot. Motet viser seg ennå, ved fronten i øst. Vi hyller det; dét gjør vi rett i. Men vi skal være oss bevisst hva det koster.
Mens vi gikk der i vårsolen, i Kyiv, passerte vi muren til Mikaelsklosteret. Muren er tapetsert med bilder av krigsofre, mange av dem kun tre-fire år eldre enn dere. Jeg kom til å tenke på en reportasje jeg hørte på BBC i mars i fjor, to uker etter invasjonen. Jeremy Bowen stod på stasjonen i Kyiv, hvor vi selv var ankommet, og så ungdom dra i krig. Han beskrev to gutter ‘kledd som til telttur, den ene med hvite joggesko, den andre med yogamatte’ [Strøtanker 5. mars 2022]. Det var noe hjerteskjærende ved detaljene. Ordet ‘soldat’ er så anonymt; vi tenker på ansiktsløse, grønnkledde statister i filmer vi har sett. Her så man et personlig glimt av to unge fyrer man kunne ha truffet på gaten. Lever de ennå, de to? Eller er deres ansikter blant de tusener andre på muren ved Kyivs blå kirke?
Tanken på en storkrig mellom europeiske nasjoner virket absurd inntil nylig. Med så mye som binder oss sammen, politiske og økonomiske allianser, forekom krig prehistorisk. Min generasjon er arving til 60-tallets, ‘Make love, not war!’ Etterhvert er selve politikken blitt oss fremmed. Mange gidder ikke å stemme ved valg, eller ser ingen hensikt med det. Det vi ønsker er å være uforstyrret, ha god inntekt og samtidig masse fritid til å gjøre det som passer oss, pluss tilgang til 5G internett.
Så kan altså en massiv krise snu virkeligheten på hodet over natten. Plutselig står vi der med våre nye joggesko og yogamatten og må ta eksistensielle valg. ‘Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder’, heter det i sangen. Har jeg noe som er meg så kjært? Hva lever jeg for, egentlig? Hvilke stjerner navigerer jeg etter når mørket faller og telefonen er uten strøm? Hva gjør jeg når andres fremtid avhenger av valg jeg tar?
Mange står rådløse overfor slike spørsmål. Det gjør ikke dere, konfirmanter. Dere erklærer dere i dag som katolske kristne. Dere legger, i Jesu navn, en klar rettesnor for deres liv. I fermingens sakrament blir dere forseglet med Åndens gave. Jesu Ånd, får vi høre i evangeliet, er ‘Sannhetens Ånd’. Sannhet er ikke bare teori. Vi kan ikke alltid tenke oss frem til sannhet — selv om klar tanke er vesentlig. Det kan oppstå omstendigheter som ikke gir oss tid til å veie alternativer. Da må vi simpelthen vite hvordan vi skal handle. Sansen for det sanne må leve i oss, forme vår dømmekraft. Jesu Ånd hjelper oss til å dømme rett. Å motta Ånden, er ikke å beises med tryllekraft; det er å åpnes for et vennskap, å bli vàr Guds nærvær i våre liv som et lys, en kilde til trøst, levende visdom. Slik settes vi fri fra frykt, fri til handling. 
Verden trenger kvinner og menn som ser klart, gjennomskuer løgn, gjenkjenner oppriktighet og utstråler godhet. Til denne oppgaven forberedes dere nå. Ingen av oss vet hva som venter oss. Av hele mitt hjerte ønsker jeg dere en trygg fremtid. Jeg håper dere får bruke dere evner til det ypperste, får leve fruktbare liv, får kjenne kjærlighet og trofast vennskap. Men jeg ber dere være forberedt til kamp for det sanne og gode. En verdensordning som i går virket sikker, vakler i dag. Slik stilles store krav til hver enkelt. Ren pragmatisme, en holdning som avventer og ser, duger ikke i lengden. For å ha mål og mening, trenger livet et ideal. Det kristne ideal er krevende. Det er også edelt, vakkert, en kilde til glede. Lær det stadig bedre å kjenne. Husk: dere har mottatt kraft til å leve ved det. Fermingen er et sakrament til styrke.
‘Hva er sannhet?’, spurte Pilatus Jesus. Jesus svarte ved å gi sitt liv for sine venner. Han gjennomgikk døden for å seire over den.
Jesu Påskeoffers kraft viser seg igjen når vanlige folk, folk som dere og meg, overgår seg selv og viser evangeliets grenseløshet: Når den som har opplevd urett ikke gir etter for hat, når den som har mistet alt hjelper andre, når svakhet forvandles til styrke. I Ukraina så jeg bevis på slik forvandling. Så ville jeg dele erfaringen med dere.
Som kristne kalles vi til å leve på en ny måte. Vi vil ikke være tilskuere til livet; vi vil tre inn i det bevisst, helhjertet, som aktører. Takk for at dere sier Ja til kallet. La oss hjelpe hverandre til å vise oss kallet verdige.
I Jesu navn! Amen.
Foto: Ukrainian Greek Catholic Media Department