Ord Om ordet
Konfirmasjon
Høysangen 8.6-7: Sett meg som et segl på ditt hjerte!
Johannes 16.12-16: Sannhetens Ånd skal veilede dere.
Kjære konfirmanter!
Når dere mottar fermingens sakrament, skjer det ved at jeg på pannen til enhver av dere tegner et kors med hellig krisma — samme olje som brukes til vigsling av prester. Mens jeg salver dere, sier jeg på Kirkens vegne: “Motta seglet på Guds gave, den hellige Ånd.”
Hva vil det si å motta et segl? I dagligtale får ordet “segl” oss helst til å tenke på forsegling. Når noe forsegles, lukkes det. Vi snakker om å forsegle et fortrolig brev så ingen kan snikåpne det; om å forsegle flisene på badet så fuktighet ikke trenger inn. Ber noen oss om å bevare en hemmelighet, kan vi si: “Mine lepper er forseglet”; da forsikrer vi om at vi ikke kommer til å plapre.
I fermingen står seglet for noe annet. Sakramentet vi feirer handler ikke om å lukke, men om å åpne; det handler ikke om å avskjære, men om å forankre.
Hva er egentlig et segl? Et segl er som en signatur. Det viser hvor en ting kommer fra. Det er en gammel bruk at herskere bærer en seglring. Ringen har en overflate med et unikt motiv som brukes som stempel. Når et riktig viktig dokument skal utstedes, stemples det med ringens segl i en klatt av voks eller lakk. Da vet man sikker at dokumentet er ekte, gyldig. Et segl står for personen som rettmessig eier det. Kanskje har dere hørt om en seremoni som utføres når en pave dør? En av kardinalene slår da pavens seglring i stykker med en hammer. Paven har talt sitt siste ord. Seglet hans har ikke lenger noen funksjon; ingen skal får lov til å bruke det til forfalskning.
Et segl kan også brukes som garanti for opphav i mer hverdagslige forhold. En pottemaker har sitt personlige segl. Han bruker det til å stemple alt han lager — vaser, krukker og krus — før han brenner dem. Slik vet man hvor gjenstandene kommer fra, hvem som har laget dem.
Når dere i dag mottar Åndens segl, er det som en ekthetsgaranti. Det er Gud selv som, gjennom Kirken, setter sitt stempel på dere og sier til hver og en av dere ved navn: “Du er utgått fra min hånd; du er et mesterverk; du har en fullkommenhet som er din alene, som bare venter på å realiseres; jeg har skapt deg i kjærlighet, med hensikt — du har en oppgave som venter på deg.”
Konfirmasjon betyr “bekreftelse”. Bekreftelsen er tosidig. Gud bekrefter sin troskap til dere. Det er mystisk, når vi tenker etter: Gud er “himmelens og jordens Skaper”. Han holder i sin hånd et univers så stort at vi ikke kan begripe det. På samme tid setter han sitt segl på hver enkelt, anerkjennende. Du er ikke hvem som helst. Du er du — kjent, villet og elsket i din egentlighet. La det være en kilde til trygghet og mot nå og alle dager. Også dere konfirmanter bekrefter noe viktig: Dere sier “Ja!” til deres opphav. Å være et Guds barn, er å være fri. Gud tvinger seg ikke på noen. Dere erklærer nå at dere vil være hans og vil motta gaven, oppgaven Gud gir dere. Dere setter en kurs for deres liv. Dere får vind i seilene.
“Seglet på Guds gave” er “Den hellige Ånd”. I verden vi lever i, er det ikke lett å snakke om “ånd”. Det er en utfordring dere sikkert alt har møtt. Samfunnet funker som om alt var til salgs, som om alt kunne kjøpes. Vi er opptatt av å skaffe oss ting. Folk skaffer seg jobb, en partner, høyere lønn; ja, nå om dagen skaffer man seg barn. For all del, man kan skaffe seg mye fint. Men det er ikke det vi skaffer oss — saker og ting vi bestiller — som gjør oss lykkelige til syvende og sist. Reell lykke opplever vi heller når vi får noe vi ikke hadde forventet.
Jeg håper dere alle kjenner lykken det er å få en venn, for vennskap gis, det kan ikke skaffes; lykken ved å bli sett uten å bli dømt; lykken ved fritt å kunne gi av seg selv, sine evner. Slik erfaring lar oss ane hva det vil si at vi på dypet består av ånd. Vi skjønner at ånd ikke står for noe vagt og omtrentlig, men for noe konkret og virkelig. Slik lærer vi, litt etter litt, å kjenne Gud, som fullt og helt er Ånd.
Dagens lesninger erklærer at vi erkjenner Gud som kjærlighet og sannhet. Kjærlighet og sannhet hører sammen. Kjærlighet er mer enn en følelse, mer enn kroppens lidenskap. Kjærligheten er en kraft som bor i dypet av oss, en kraft sterkere enn døden, som ikke lar seg kjøpe — en lengsel etter liv så intens at den kan virke som mer enn vi holder ut.
Når dere opplever at ingenting av det dere har, ingenting som omgir dere, er nok, er det det ikke bare egen begrensning dere møter, men begynnelsen på Guds grenseløshet. Slik erfaring er en slags bønn. Husk at dere bærer Åndens segl, er mer enn kjøtt og blod. Dét er deres dypeste sannhet. Dere får seglet i form av et kors. På korset bar Kristus alt menneskelig gjennom døden inn i livet. Ingenting i oss eller ved oss er håpløst. Alt som er mørkt kan bli til lys. Det er Påskens budskap. Konfirmanter, dere bekreftes til liv! Lev utifra deres opphav, ved seglet. Da får livet både mening og mål. I Jesu navn. Amen.
Pave Benedikt XVIs seglring – «Fiskerens ring». Fotografi fra Encyclopaedia Britannica.