Ord Om ordet
Konfirmasjon
Apg 8.5-17: Ved Peters ankomst gikk Cornelius ham i møte.
1 Joh 4.7-10: Den som ikke har kjærlighet, har aldri kjent Gud.
Joh 15.9-17: Den som gir sitt liv for sine venner.
Kjære konfirmanter!
I første lesning hører vi om et møte mellom to menn i en palestinsk kystby på 30-tallet e.Kr., for nesten 2,000 år siden. Den ene er heimføding, den andre utlending. De to møtes for å snakke om hva “tilhørighet” kan bety. Det hele kan synes så fjernt at vi gjesper og heller stikker hånden i lommen for å fikle med mobilen. Men det er verd å gi historien oppmerksomhet. Leser vi den nøye, ser vi at den handler om ting som angår oss. Slik kan den hjelpe oss til å leve.
Og det er nå derfor dere er her i dag: Fordi dere vil leve sant, på dypet, i lys av kriterier som ikke endrer seg ved hver ny sesong, men som varer, som man trygt kan bygge et liv på.
Mennene er Peter og Cornelius. Peter var fra Betsaida i Palestinas innland (Joh 1.44). Opprinnelig fisker, selvstendig næringsdrivende, er han nå styreleder for det norsk offentlighet kaller en “ideell organisasjon”. Peters religiøse tro er landets tro; han lever innenfor rammen av en kulturarv som er hans. Cornelius har annen opprinnelse. Han er “offiser ved den italienske kohorte” (Apg 10.1), altså blant dem som opprettholder Romerrikets brutale okkupasjon av Palestina.
Roma er en supermakt. Palestina, som geografisk tilsvarer dagens Israel, er en bitteliten stat uten militære ressurser utover en gerilja vi ser spor av nå og da i evangeliet. Når Peter og Cornelius møtes, har okkupasjonen vart i tre generasjoner. Folk er grundig lei.
Hvis vi tenker oss konfliktene som i dag mer enn noen andre gjør verden utrygg og oss redde, krigen i Ukraina og krigen i Gaza, ser vi eksempler på spenningen en okkupasjon fører til. Vårt samfunn her i Norge er ennå preget av tysk okkupasjon under 2. Verdenskrig, og det var en erfaring som kun varte i fem år. Et land under okkupasjon lever i kontinuerlig ydmykelse. Man vil ikke, i en sånn tilstand, fremstå som medløper, som stripete. Man holder mer enn noensinne på nasjonal egenart, nasjonale privilegier. Strategisk overmakt kan nok tiltvinge seg territorium; men folkets sjel skal det sannelig ikke på noen vilkår få.
Det er altså langt fra banalt når Peter, på bakgrunn av et syn, tar stav i hånd for å besøke Cornelius hjemme hos ham selv og lar ham bli del av et fellesskap som i alle tider hadde holdt seg innenfor en slekt. Israels tro hadde etnisk, derfor eksklusiv karakter. Den stod for noe okkupasjonsmakten ikke kunne erobre. Men her ser vi altså at en romersk offiser innlemmes i Guds folk av nåde. Møtet mellom Peter og Cornelius utgjør første kapittel i utviklingen som definerer det Nye Testamente. Kirken, som Peter står for, kalles til å synliggjøre oppgaven som lå i Guds første kall til Abram i Haran: “I deg skal alle jordens folkeslag velsignes”(1. Mos 12.3).
Kristendom står for grenseoverskridende tro. Den forkynner at fiender kan forsones, at det finnes et brorskap som går utover nasjonal identitet; den innbyr til samvirke for en ny verden konstruert på rettferd; og den vitner om at et slikt prosjekt, som overgår alt vår edleste idealisme kan klare på egen hånd, er mulig fordi Gud selv er virksom i det gjennom sin forvandlende kjærlighet utøst over jorden ved Jesu Kristi inkarnasjon, ved hans lære, offer, lidelse, død og oppstandelse fra de døde.
Når Peter besøker Cornelius og gir ham dåpen, er det ikke for å slå en strek over volden Romerriket øver. Urett forblir urett. Den kan ikke skinnhellig skyves under teppet. Peter ble selv henrettet av romersk myndighet. Kristendommen er ingen tryllemakt. Ingen problemer løses automatisk ved å være kristen. Men troen, nåden det er å tilhøre Kristus i Kirken, gir kraft til å forvandle fastlåste kriser innenfra. Etterhvert, ved kristnes standhaftighet, ble Roma troens fremste formidler.
“Bli i min kjærlighet”, sier Herren. Gjør vi dét — velger vi konsekvent å tjene fremfor å herske, å forsones heller enn å forbitres, å bygge broer heller enn murer — kan det umulige bli mulig. Da bygger vi fellesskap på andre premisser enn selvhevdelse. Da får kjærligheten uttrykk. Kjærlighet er mer enn en varm følelse i brystet. Kjærlighet er vilje til å leve og hengi seg så andre får leve.
Det er forbildet Jesus gir når han sier, “Gjør likeens”.
Jeg vil avslutte med noen linjer fra et dikt jeg ofte går og tenker på. Det er skrevet av en ukrainer, Artur Droń, født i 2002, så ikke så mye eldre enn dere. Av kjærlighet til rettferd, til sitt land, sine venner, er han gått i krig. Diktet beskriver hans opplevelse av skyttergravene:
Kjærligheten er langmodig. Kjærligheten er vennlig.
Den er ikke sjalu, ikke pompøs.
Kjærligheten er iblant redd som et dyr,
men den holder ut.
Kjærligheten kunne gi opp og stikke av,
men den holder ut.
Iblant har Kjærligheten skuddsår […]
Da blir kjærligheten båret av sine venner.
Ved å la dere konfirmere, bekjenner dere dere til Kjærligheten. La den da være rettesnoren i deres liv. Lever dere Kjærligheten ut, finner dere at den bærer. Da er ingen grense uoverkommelig, intet mørke, intet hat endelig. Da er lyset, møtet, gleden alltid innen rekkevidde. I Jesu navn!
Utsikt fra Herodes’ palass i Caesarea.