Ord Om ordet
Apostelen Paulus’ omvendelse
Apg 22.3-16: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
Mark 16.15-18: Gå ut og forkynn Evangeliet til hele skapningen.
Vi feirer en omvendelse. Hvem var den uomvendte Paulus? Han var en nidkjær mann, lærd i sin tro, slagferdig i handling. Paulus slik vi først møter ham, ved steningen av Stefanus eller travende mot Damaskus, er ikke en nøler i sjelenød, på jakt etter mening. Han er sikker på å være på den rette vei. Omvendelse, tenker han, er en sak for andre.
Så faller han av sin høye hest.
Paulus’ omvendelse er en viktig begivenhet i Det nye testamente. Den har vært feiret liturgisk omtrent like lenge som vi feirer jul. Forbildet den gir oss er tidløst. Enhver generasjon har i tillegg betraktet den utifra sine omstendigheter og utfordringer.
Den taler i dag til oss, som lever i subjektivitetens tid. Enhver påberoper seg rett til å definere egen virkelighet, egen sannhet. En tidligere amerikansk president har skapt medium hvor utsagn defineres som “sannhet” rett og slett ved dét at de er sagt. Vi hører stadig oftere at ordet “sannhet” brukes med første person entalls eiendomspronomen: Selv universitetsrektorer står ikke tilbake fra å snakke i fullt alvor om “min sannhet”. På et vis er det besnærende å se verden slik. Hvis sannheten er min, følger det at jeg alltid har rett. Det er jo høyst tilfredsstillende. I det minste inntil jeg skumper borti andre som er like sterkt bundet til sin sannhet, ulik min. Det er vel derfor vi stadig mer trekker oss ut av fellesskap og inn i trygge hjørner, hvor vi enten kun snakker med oss selv eller med en håndfull utvalgte hvis “sannhet” er som vår.
Den unge Paulus gir oss et eksempel på én som tror han holder sannheten i sin hule hånd. Ham vil forme verden deretter. Folk som står for annet vil han rydde av veie, ja, ta av dage om han må. Han rir avgårde på sitt ærend med fullkommen sinnsro. Så vendes han om. Det vil si, han kastes ned. Han må krype i støvet — konfrontere det reelle konkret, revurdere abstrakte prinsipper. Han som alltid hadde ansett seg selv som klarsynt, blir blind og må leies ved hånden. Han smaker hverken vått eller tørt.
I tre dager, et tidsrom lik en Påskehelg, lever Paulus slik. Noe i ham dør. Noe annet, noe strålende kommer til live. Erfaringen ligger til grunn for alt hans senere virke. Mangt kunne sies om den. Jeg vil peke på dette ene: Ved Guds kraft får Paulus innse at sannheten per definisjon er større enn noe ett enkeltmenneske kan fatte. Han blir ydmyk i møte med den. Han erfarer i tillegg at han trenger Kirken for å tro. Han erkjenner at Kirken er mer enn en forening av troende, at den er et personlig mysterium. “Hvorfor forfølger du meg” spør Jesus ham, Kirkens forfølger. Ananias sier til ham i Jesu navn: “ Bli seende igjen”. Og Paulus får se.
Han innser at å tjene den sanne Gud, er å kjenne Jesus Kristus, Guds Sønn; at å kjenne Kristus er å leve som et lem på hans legeme, Kirken; at vi innlemmes i Kirken ved å utøse oss selv for den og i den, forenet med Kristi offer. For den oppstandne Herre Paulus møter på veien til Damaskus, som ved Kirken lar ham motta Åndens fylde, er Guds Lam som tar bort verdens synder.
Hans motto ble deretter: “Vi forkynner Kristus korsfestet” (1 Kor 1.23). Det gjorde Paulus så lenge han levde, stadig mer hengitt, i stadig dypere tilbedelse, forundret over en Sannhet som viser seg stadig mer praktfull, inntil han selvfølgelig, ved Aquae Salviae, ofret livet i Jesu navn. “For om vi lever”, bekjente han, “så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren; enten vi lever eller dør, hører vi Herren til” (Rom 14.8). Han er Sannheten som frigjør og helliggjør, Sannheten som omslutter alt og alle.
Her finner vi premissene vi også er kalt til å leve og dø ved. “Slik skulle vi være hans herlighet til lov og pris, vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus” (Ef 1.12). Amen.
Har noen beskrevet dramaet i denne scenen mer inderlig enn Caravaggio? Fra et maleri i Cerasi-kapellet i Santa Maria del Popolo, Roma.