Ord Om ordet

Corpus Christi

2 Mos 24:3-8: Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt.
Hebr 9:11-15: Slik har han kjøpt oss fri for alltid.
Mark 14:12-16, 22-26: Ta dette. Dette er mitt legeme.

Thomas Aquinas, en av Kirkens største teologer, står bak sekvensen, det lange diktet vi synger før evangeliet denne festdagen. Teologi og poesi hører sammen. Det evig sanne fortjener et uttrykk som er vakkert og harmonisk. Et av versene lyder slik: “Brød og vin er tegn, og ingen/ser det som er skjult i tingen:/Største skatt på denne jord.” Her berører vi kjernen i Eukaristiens mysterium. Noe hverdagslig og konkret—en skvett vin, et stykke brød—blir bærer av et innhold som tilhører en annen dimensjon. En “ting” bæres av “tegn”, sier Thomas. Hva er et tegn?

Vi kan kanskje ta for oss et eksempel. Nylig leste jeg memoarene til dikteren og oversetteren Åse-Marie Nesse. Født på Jæren i 1934, var hun småskolejente under krigen. En dag fikk hun høre at den tyske okkupasjonsmakt hadde mobilisert polske krigsfanger til hogst i et skogholt nær skolen. Alle barna, skriver hun, glemte sitt eget. All åndskraft var fokusert på dette ene: krigens gru inkarnert i en håndfull polakker der i nabolaget. Spontant, uten behov for ettertanke, mobiliserte barna seg. De gikk til skogs i samlet tropp, forbi nazistenes geværmunninger, for å gi de polske fangene det de hadde: matpakkene og skolemelken, tappet på gammeldagse flasker med kapsler. Flaskene skulle bli tegn i et symbolspråk. Slik forteller Nesse det som skjedde:

Då vi kom tilbake i neste friminutt, låg alt tomt under eit tre. Og dette bildet sit for evig fast på netthinna: ei stjerne av mjølkeflasker, symmetrisk, med kapslane vende innover mot stammen. Ein rørande gjennomtenkt takk på eit språk vi barn kunne forstå, eit meningsfylt mønster midt i den største fornedring. 

To grupper mennesker møttes én eneste gang uten å ha stort til felles, ulike i alder og bakgrunn, uten felles språk. Gjennom tegn oppstod kommunikasjon på dypet. Vi kan tenke oss hva fangene følte da barna la skiver med prim for deres føtter, tegn på deres medlidenhet. Vi vet hva som gikk gjennom barnas hjerter da de gjenfant sine gavers relikvier i stjerneform, et tegn på takk. Nesse, som tilbragte livet fordypet i Europas mest opphøyde kultur, omtaler bildet som bestemmende. Et tegn kan skape et edelt, foredlende, minneverdig mønster midt i kaos, en kilde til forklaring, trøst og håp.

Noe lignende skjedde dagen før Herrens lidelse, da Jesus, for å gjøre disiplene rede for det som skulle skje, tok brød og vin, takket, velsignet og sa: “Dette er mitt legeme”, “Dette er mitt blod”. Han satt selv til bords, med kroppen intakt. Hans utsagn var ikke bokstavelige; allikevel uttrykte de sannhet. Tegnet han gav, opplyste og forklarte neste dags korsfestelse. Det lyste i disiplenes hjerter da verden ellers var svøpt i mørke. Kristi legeme og blod er forbundet med hans lidelses mysterium; de er tegn som viser at korset, som synes meningsløs, er bærer av mening og nærer til liv. Å gjenkjenne Kristus i alterets sakrament, går ut på å forkynne hans død og bekjenne hans oppstandelse inntil han kommer. Da må vi, som lemmer på hans legeme, godta at Herrens offer utspilles også i våre liv. Ja, vi må ville det slik. 

Lenge ble denne dagen kalt Corpus Christi. Våre lesninger setter imidlertid fokus på Kristi Blod. Det er godt. De to, Legemet og Blodet, hører sammen; de komplementerer hverandre som tegn. “Mitt blod”, sier Jesus i Evangeliet, er “paktsblodet”. Et synonym for “pakt” er “testament”. Det nye testamente forsegles med Kristi Blod. “En gang for alle”, står det i Hebreerbrevet, “er han trådt inn i helligdommen”. Helligdommen, det er korset han selv helliget ved å gjøre det til sitt: “med sitt eget blod […] har han kjøpt oss fri for alltid.” Her skal vi passe på, vi som lever i en verden hvor kjøp og salg er alt, hvor alt har en pris. Det er ikke slik at det hang en prislapp på menneskenes frelse og at Jesu blod var eneste dekkende valuta. Husk, blod i Skriften står for liv. Helt i begynnelsen av den bibelske åpenbaring, sier Herren til Noah: “Kjøtt som har liv i seg, det vil si blod, skal dere ikke spise” (1. Mos 9.4). Vi, som ved synd var fanget i døden, trengte å berøres på nytt av Guds livskraft. Korset gjør berøringen mulig. Da Longinus, den romerske soldat, stakk spydet sitt i Jesu side, rant vann og blod frem (Joh 19.34) til verdens nyskapelse. Moses, i sin tid, stenket folket med paktsofferets blod; i kristen forestilling, kommer en engel og samler Kristi blod i en kalk vi troende får drikke av til evig tid, én kalk, slik liturgien gjør det klart når presten, ved innstiftelsesordene, omtaler “denne dyrebare kalk” han hever over alteret. Kristi blod utgytes , i et prøvet offer som i evighet forblir nytt.

En pakt er per definisjon bilateral: den har to sider. Da den første pakt kom til, lovet folket, “Vi vil gjøre alt Herren har sagt”. Ved å motta Herrens legeme, gir vi samme løfte. Hva sier han oss så? “Vær fullkomne, slik deres Far i himmelen er fullkommen”; “ Motta den hellige Ånd”; “Elsk hverandre slik jeg har elsket dere”. Han gir oss sin nåde ved gavene vi bringer til hans alter. Slik oppstår et tegn vi kan forstå, slik polakkene på Jæren tegnet himmelen på jord med melkeflasker bragt av alminnelige unger i et høytidelig offertorium. Det ligger i tegnets natur at noe vidunderlig oppstår ut av noe vanlig. Det kan bli tilfellet i våre liv, hvis vi lar Kristi Legeme og Blods mysterium forvandle dem helt, uten å holde noe tilbake.

Share