Ord Om ordet
Corpus Christi
1 Mos 14:18-20: I de dager kom Melkisedek ut med brød og vin.
1 Kor 11:23-26: Jeg har selv mottatt fra Herren dette.
Lk 9:11b-17: Dere kan selv gi dem mat.
I annen lesning hørte vi Paulus si, ‘Brødre, jeg har selv mottatt fra Herren dette som jeg har bragt videre til dere, at i den natt da vår Herre Jesus Kristus ble forrådt, tok han brødene’, osv. Utsagnet er, i bokstavelig forstand, uriktig. 1. Korinterbrev ble skrevet tidlig på 50-tallet. Paulus hadde vært kristen i drøyt femten år. Hans omvendelse forekom lenge etter at Kristus ble korsfestet og døde. Paulus var ikke, som de Tolv, tilstede ved nattverden. Han mottok ikke sakramentet — udødelighetenes legemiddel — fra Herrens hender; han hørte ikke Jesu røst si, ‘Gjør dette til minne om meg’. Hva er det så han prater om?
I Galaterbrevet, skrevet før brevet til korinterne, beretter Paulus hvordan han kom til tro. Han utlegger sin kompetanse innen fagområdet fariseisk teologi, sin voldsomme iver for fedrenes religion. Da han møtte det kristne fenomen, anså han det som blasfemisk. Han ville utslette det og ‘raste’, skriver Lukas, ‘mot Herrens disipler’. Han førte dem, kvinner og menn, ‘i lenker til Jerusalem’ (Apg. 9:1-2) for der å la dem straffes av kompetent myndighet. Så skjedde noe. ‘Gud’, forteller Paulus, ‘besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg’ (Gal 1:15-16).
I Apostlenes Gjerninger får vi vite hvordan det gikk til. Paulus var på vei til Damaskus. Han var på jakt etter ‘Guds Kirke’ (Gal 1:13). Underveis så han lys fra himmelen. Lyset omgav ham. Han erkjente det som et lys som ikke er av denne verden — lik det Moses så ved den brennende busk, Jesaja i tempelet, disiplene på Tabor. Innenfra lyset kom en røst: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’
Slått til jorden, lå Paulus blindet. Kjennemerkene han før hadde styrt etter, fantes ikke mer. Han måtte overgi seg i andres hender. ‘Så de tok ham ved hånden og leide ham inn til Damaskus’. Der forble han i tre dager (like lenge som Herren lå livløs i sin grav). Han vansmektet uten syn, uten å ta til seg mat, som om han selv var død, inntil Ananias, kalt av Gud, kom til ham og forkynte: ‘Herren selv, Jesus, har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av den hellige Ånd’. Skjell falt fra Paulus’ øyne. Han stod opp, ble døpt, spiste og drakk. Deretter forkynte han umiddelbart Jesus i synagogene, idet han sa, ‘Han er Guds sønn’ (Apg. 9:10-20).
I etterkant la Paulus stor vekt på at evangeliet han forkynte ikke var menneskeverk: ‘Jesus Kristus’, forklarte han, ‘åpenbarte seg for meg’ (Gal. 1:11-12). Sant nok, men Kristus møtte Paulus gjennom Kirken. Det var Kirken Paulus forfulgte; dog sa Herren, ‘Hvorfor forfølger du meg’. Det var ved Kirken Paulus fikk synet igjen. I Kirken fikk han dele Kristi Legeme og Blod, mysteriet vi hører ham si han mottok ‘fra Herren’. Slik sporer vi det eksistensielle grunnlag for Paulus’ modne lære om Kirken som Kristi legeme (f.eks. Ef. 1:22-23).
Kirken er realpresensen i nuet av Guds Sønns personlige, legende, frigjørende vesen og virke. Det består ingen motsetning mellom Kristus og Kirken. Tvert imot: Kirken, som er et sakrament (Lumen Gentium, 1), formidler en enhet med Kristus som, hvis de de troende lar det skje, forvandler deres vesen. I den grad vi lever i Kirken, kan vi si, med Paulus, ‘Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg’ (Gal 2:20) — en vidunderlig berikelse, men én som tar det for gitt at vi uttømmer oss selv lik Kristus (Fil 2:8), at vi vandrer slik han vandret (1 Jn 2:6).
Høytiden vi feirer i dag handler ikke om en magisk talisman i et utsiret skap. Jeg mener ikke derved noen uærbødighet i forhold til Alterets Høyhellige Sakrament. Jeg peker simpelthen mot en fristelse vi skal unngå, nemlig fristelsen til å betrakte Kristi Legeme og Blod som ting. Vi må her forholde oss oppmerksomt. Så dypt preget er vi av statisk materialisme, at vi har vondt for å skjelne en åndelig dynamisk virkelighet.
Som så ofte, får vi hjelp av liturgien. Kirkebønnen omtaler Eukaristien som passionis memoria, et ‘minne om [Kristi] lidelse’. Det skal vi merke oss. Sakramentet konkretiserer guddommelig, frelsende handling. Handlingen forutsetter Kirkens fellesskap hvor Kristus er til stede, hvorigjennom han virker. Herren har valgt å formidle sakramental nåde kirkelig. Ingen kan administrere et sakrament til seg selv, om han så er selve paven.
Kristi Legeme og Blods mysterium berører oss inderlig, men mysteriet kan ikke kokes ned til privat devosjon. Det er ikke som meditasjonsobjekt at Kristus gir oss sitt sakramentale nærvær: Vi skal huske hans ord til Maria Magdalena i haven, ‘Hold meg ikke fast [som om jeg var din eiendom]’ (Jn 20:17). Kristus er per definisjon subjekt. Det er vi som er gjenstand for hans handling. Kristi Legeme og Blod vil fornye vår natur i Kristus, slik at våre liv blir et Kristussakrament. Slik kan vi, i møte med den trengende verden Jesus gav sitt liv for, adlyde hans ord, ‘Dere skal gi dem mat!’ Det kan vi bare hvis vi lever på ham, ved ham, i ham. Amen.
‘Gjør dette til minne om meg.’