Ord Om ordet
Corpus Christi
Etter jubileumsopplegget på Moster, hadde jeg gleden av å feire Corpus Christi sammen med Haugesund katolske menighet i den gamle Olavskirken på Avaldsnes.
2 Mos 24.3-8: Alle de bud Herren har gitt oss, vil vi holde.
Heb 9.11-15: Han har kjøpt oss fri for alltid.
Mark 14.12-26: Ta dette, det er mitt legeme.
Første lesning beretter om et vannskille i Israels historie: Folket mottar Loven. Hva står den for? Den inneholder forskrifter Moses har fått fra Gud, ansikt til ansikt med Den Hellige på Sinai. Den lærer Israel rett gudstjeneste og rettferdig liv. Den setter grenser der grenser trengs, i forhold til ambisjon, griskhet og hevnlyst. Den åpner vyer der vi innhegner oss selv, når det gjelder å tviholde på fordeler, rikdom og status.
Loven er lik for alle, fattig og rik. Den tufter menneskers samfunn på guddommelig grunnlag. Samfunnets oppgave er ikke kun å befeste en pragmatisk kontrakt som lar ulike folk leve sammen uten altfor store konflikter, som byr på trygghet og trivsel. En slik kontrakt trengs, for all del; å definere den er en viktig politisk oppgave i hver generasjon. Men Guds Lov peker mot et høyere mål. Den minner oss om at vi har vårt opphav i Gud og er kalt til å ligne Gud. Den nærer stort håp på våre vegne. Den minner oss om vårt potensiale for å befries, forskjønnes, helliges, for å bli lykkelige.
Det er nyttig å minnes om slikt denne helgen, når vi feirer tusenårsjubileet for kristenretten. Vi har hørt mangt om elementene i rettsforståelsen Helligolav innførte i Norge i 1024, godt hjulpet av Biskop Grimkjell. Maktsamfunnet ble et rettssamfunn. Enhver person skulle anerkjennes som subjekt. Kvinnen skulle ikke være mannens eiendom; spedbarn ikke farens, de hadde rett til eget liv. Også treller ble forsikret et minimum av omsorg: De skulle få dele gudstjenestefellesskap med annet folk, og skulle få gravlegges i vigslet jord.
Alt dette blir med rette betraktet som store sivilisatoriske fremskritt, om så det tok tid for utviklingen å implementeres konsekvent. Kristenretten, har vi stadig fått høre, dreide seg om å innføre nye, kristne “verdier” basert på tanker om “menneskeverd”. Alt dette er utmerket. Vi har grunn til takknemlighet.
Allikevel er en del av jubileets nøkkelord problematiske. Ta begrepet “verdi”. Leser vi evangeliet grundig, kan vi knapt si at det utgår fra “verdier”. Apostlenes forkynnelse var ikke et opplysningsprosjekt med budskapet: “Folkens, hør her: vi tilbyr et nytt samfunnskonsept basert på solidaritet, inklusjon, og bærekraft, slå dere med; dette er fremtiden!”
Nei. Apostlene vitnet om et møte de hadde gjort. De fortalte om én de hadde kjent som var fremstått med en myndighet ulik noe annet menneskes; som ved ord og eksempel hadde vist dem en ny måte å være menneske på, ikke ved å bekrefte dem i hva de var, men ved å vise dem hva de var i stand til å bli; som hadde latt dem begripe hva kjærlighet betyr, og miskunn; som hadde drevet fandenskap på flukt; som hadde seiret over døden. De var kommet til visshet om at denne mannen, Jesus, var Guds Sønn; at samfunn med ham gjør oss i stand til å bli Guds barn; og at prosessen skjer ved å ta del i Kristi mysterier, innsatt kvelden før han døde i skikkelser av brød og vin, tilgjengelige for enhver som er døpt i Treenighetens navn.
Når kristenretten vil at kirker skal bygges over landet, er det ikke først og fremst for å muliggjøre demokratisk sammenkomst; det er for at folket som helhet, kvinne og mann, fattig og rik, skal samles ved Herrens altar for å motta hans Legeme og Blod, grunnlaget for den nye, evige pakt som så skal gi landet skikk i form av fellesskap utgått fra bevissthet om brorskap, hvor enhver er ansvarlig for helheten, og hvor alle skal svare for den samme barmhjertige, men også fullkomment rettferdige Dommer.
Så er det nyttig å betrakte kristenrettsjubileet i lys av Corpus Christi. Vi, som takknemlig og med glede bekjenner Herrens korporlige nærvær blant oss, kan spørre: Er jeg meg mitt ansvar bevisst overfor hans Legeme, i Alterets Høyhellige Sakrament og i Kirken som sakrament?
La meg få dele et minne som nærer min egen betraktning. I 1996 besøkte jeg for første gang Minster Abbey i Kent. Søstrene var lykkelige over å ha gjenoppbygget kirken sin, totalskadet i brann ni år tidligere, 22.08.1987, da nonnene ble vekket av et skrekkelig tordenvær ved midnatt og så kirken oppslukt av flammende luer. Hva gjør man når det brenner? Man redder det kostbareste man har, og tenker sjelden helt rasjonelt. Klosteret priorinne, Mother Concordia Scott, så imidlertid situasjonen klinkende klart. Uten å nøle, gikk hun rett ned og ut, så inn i den brennende kirken for å hente Kristi Legeme ut av tabernaklet. Det var minnedagen for kirkevigselen. Både Herrens og priorinnens legemer kom ut stinkende av røk, men uskadde. Nonnene i Minster er visst ikke i tvil om at gjenoppbyggelsens mange velsignelser, så betydningsfulle både på det konkrete og på det symbolske plan, er strømmet fra Mother Concordias offervilje, mot og sans for hva som egentlig er vesentlig.
Hendelsen maner oss til samvittighetsransakelse.
Setter vi Jesu Legemes hellighet, integritet og fordring først i våre vurderinger av velferd? Tenker vi i denne jubileumstid på det aller første ledd i kristenretten, som fastslår:
Det er ophavet til vore love, at vi skal bøje os mod øst og bede den hellige Krist om år og fred og om, at vi kan holde vort land beboet og vor landsherre uskadt. Han skal være vor ven og vi hans, men Gud skal være alles ven.
Ingen har større kjærlighet enn den, sier Herren, “som gir sitt liv for sine venner.» Og han kaller oss alle til den største kjærlighet. Ser vi etter kristen verdi og et indisium for menneskelig verdighet, finner vi det her. Så har vi en målestokk å bruke, enhver på seg selv. Amen.
Mother Concordia Scott, som var billedhugger, i sitt verksted.