Ord Om ordet
Kirkevigselsfest
Esek 47.1-12: Herrens hånd førte meg til helligdommens inngang
1 Kor 3.9-17: Brødre, vi er Guds byggverk.
Joh 2.13-22: Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen.
I dagliglaget er det katastrofalt når vann pipler ut under en dørterskel — et tegn på at et rør er gått lekk, at sisternen overstrømmer, at noen har glemt å stenge en badekarskran. Vi ringer rørlegger, elektriker og snekker. Regningen blir fet.
I Ezekiels visjon derimot er vannet som strømmer ut ‘under templets dørterskel mot øst’ en kilde til jubel. Vannet bringer ikke skade, men helbred og frelse. Det strømmer ikke på måfå, men planmessig. Først renner det gjennom ødemarken, som i bibelsk språk er et uttørret sted. Den gir seg til å blomstre! Så renner vannet ut i Dødehavet. Det heter så fordi ingenting kan leve der. Sjøen er uten avløp. Den har massivt saltinnhold. Kun dau sild trives i lake. Vannspeilet ligger i dag 430 meter under havet, som det dypeste punkt i Asia. På profetens tid lå det litt høyere, men ikke stort: Det vil også da ha vært et infernus i bokstavelig forstand, en jordisk helheim som rekker mot jordens flammende indre.
Inn i dette livløse, fryktelige søkk strømmer vann fra tempelet. Alt friskner. Dødehavet får liv, flott fisk i mengder, ‘for overalt der dette vann kommer, blir det sunnhet og liv’.
Kan vi vår Bibel, ser vi at Esekiel maler et bilde som speiler jordens urtilstand, før synd og dødens nødvendighet drev mennesket ut av Eden. Der befant det seg en nærende kilde. Kilden ble til en elv som vannet paradis, så delte den seg i fire strømmer med mystiske navn: Pison, Gihon, Hiddekel og Frat (1. Mos 2.10-14). Strømmene buktet seg gjennom hele jorden, som ble fruktbar. Bildet er sterkt. Det forteller oss at alt liv har et opphav.
Selv den mest trivielle avling, poteter på en åkerlapp eller en stikling i vinduskarmen, gror fordi livet kommer fra et sted, en kilde signet av Gud, og derfor bærer hemmelig velsignelse for den som har øyne som ser. Jeg har pekt mot poteter og geranier; men i langt større grad gjelder dette oss mennesker, skapt i Guds bilde. Innsikten bør fylle oss med ærbødighet overfor vår natur. Slik ærbødighet trengs i en tid som ser på livet som billig, som går ut fra at det etter forgodtbefinnende kan kjøpes, byttes eller avbestilles gebyrfritt.
Esekiel bruker altså et motiv fra 1. Mosebok, men forflytter det inn i en ny sammenheng. I opphavet utgår livets vann fra en ile. I profetens visjon, utgår det fra Herrens tempel. Det er mer enn organisk liv det handler om her; det handler om nåde og ånd. Da Jerusalems tempel ble innviet på Salomos tid, fylte Herrens nærvær det i form av en sky, ‘og for skyens skyld kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for Herrens herlighet fylte Herrens hus’ (1. Kong 8.11). I tempelet gav Gud seg til kjenne. Der bønnhørte han sitt folk.
Hva tempelet betød for Israel, vet vi fra evangeliet vi har lest. Jesu rensende sjau bekrefter tempelets hellighet. På samme tid forkynner hans ord at tempelet selv er et symbol på en større virkelighet. Hans utfordring, ‘Riv dette tempel ned, så skal jeg reise det opp igjen på tre dager’, provoserte sterkt: Det utgjorde hovedanklagen da Jesus stod til rette for Pilatus. I forhold til anklagen, forholdt Jesus seg taus. Dét han hadde sagt, lot seg ikke forklare. Det måtte utleves, vises. Da han oppstod på den tredje dag, ‘etter Skriften’, skjønte disiplene hva han hadde ment. Det er Jesu legeme, nå, som er Guds endelige tempel, en evig strømmende kilde av livgivende vann som omformer vår tilværelse. Vannet når like inn i våre egne Dødehav, lommene av livet som er saltforgiftede og sterile. Vannet frembringer frukt til mat, blader til legedom. Ikke bare overstrømmer det oss. På forunderlig vis veller det opp i oss.
Johannes forteller at Jesus engang, på løvsalsfestens siste dag, stod midt i Jerusalems tempel og ropte: ‘Den som tror på meg, av hans liv skal det rinne strømmer av levende vann!’ (7.38). I dåpens bad er vi innlemmet i Jesu legeme. Vi er, som Paulus sier, selv blitt Herrens tempel. Esekiels visjon er slik en beskrivelse også av det vi selv må være, bærere av håp, av liv inn i døden, lys inn i mørket.
Det er en tendens nå om dagen til å forenkle og kardemommifisere det kristne budskap. La oss da merke oss hvor fordringsfull Kirken selv er når hun, ved liturgien, viser oss hva vi tror på og er kalt til. Vi får en visjon som strekker seg fra tidens begynnelse til tidens slutt. Natur og nåde, økologi og liturgi flettes sammen til et hele. Vi selv innlemmes i Guds liv.
Slik får vi en anelse av hva Kirken egentlig er, ikke en treg etat som må oppdateres ved byråkratisk komitearbeid, men et guddommelig mysterium som diskret, men virksomt forvandler verden, gjør ufruktbart land fruktbart og oppreiser døde. Det som teller, er å finne tilbake til kilden med levende vann; til å rydde slam, småstein og døde kråker ut av nådens brønn, så den får flomme fritt.
Vår domkirke, innviet på denne dag i 2016, representerer for oss denne kilden i konkret form. La oss glede oss og takke for alt vi her får motta. Og vise oss effektive elveløp utover mot vår tids ørkenlandskap.
Erastus Salisbury Field, The Garden of Eden (ca. 1860) in the Boston Museum of Fine Art.
Wikimedia Commons.