Ord Om ordet
Årsdagen for Kirkevigsel
Esek 47:1-12: Overalt der dette vann kommer, blir det sunnhet og liv.
1 Kor 3:9-17: Vi er Guds byggverk.
Joh 2:13-22: Iver for ditt hus skal fortære meg.
Vår domkirke ble vigslet den 19. november 2016. Mange av dere var dengang tilstede og vil minnes de storslagne riter. En kirkevigsel er vidunderlig sanselig. Liturgien gjør det så reelt, dette: at kirken ikke er et klubb-lokale, men et hellig rom fylt av vibrerende liv, et rom som selv på mystisk vis lever. Kirkens vegger salves med krisma som om de var av kjøtt og blod. Ild brennes på alteret, et tegn på renselse, men også på Herrens kompromissløse fordring; for vår Gud, husk dét, er en fortærende ild. Røkelsen som så fyller rommet, er tegn på guddommelig nærvær.
Koret synger: Terribilis est locus iste. Nå som vi helst vil ha vår religion i kalorifri light-versjon, består fristelsen til å hoppe over dette verset, foreskrevet i missalet, for å synge noe trivelig om samferdsel isteden. Vi skal motstå fristelsen. Vi trenger å høre, ja, å tilegne oss patriarken Jakobs rystede utrop ved Betel: ‘Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er visselig Guds hus, her er himmelens port!’ Det er ikke for ingenting at vi faller på kne når vi trer inn i vår kirke. Gud er her til stede. Her fullbyrdes dag etter dag Jesu offer for verdens frelse. Evigheten møter oss her. På samme tid fortettes tiden. Herrens nærvær byr også oss være fullt nærværende.
I Kirken får vi oppleve på dypet: her er jeg!
Den katolske liturgien minner oss om at verdens fenomener peker utover seg selv. Den lærer oss at ydmyke substanser, brød og vin, som i form forblir fullt ut seg selv, kan fylles med kraft fra det høye og formidle til oss Guds eget liv. Som troende innbys vi stadig på nytt til å gjenkjenne broen som strekker seg fra det synlige til det usynlige, fra det som er av jord til himmelsk virkelighet. Slik lærer vi å skue opp og ned på samme tid. Slik nærmer vi oss Kristi mysterium. Han kom for å sammenfatte alle ting i enheten i seg. Han som fullt ut var Gud, ble fullt ut menneske. Han spredte over vår jord av svettende muld en forvandlende Åndens vellukt.
I Credo bekjenner vi at vi tror på ‘én hellig katolsk og apostolisk Kirke’. Kirken er ikke abstrakt. Den er intet symbol eller eterisk ideal. Den strekker seg over hele verden; allikevel er den fullt og helt til stede på hvert enkelt sted hvor den sanne tro bevares, sakramentene feires gyldig og de troende lever i fellesskap med hverandre og med apostlenes etterfølgere. Biskopen av Roma, kristenhetens urbispesete, er garanten for fellesskap på verdensplan. Samme funksjon oppfylles lokalt av stedets biskop, i enhet med Peter.
En biskop er ingen løs kanon. Han er nødvendigvis forbundet med en gruppe mennesker, et territorium, en bygning. Bygningen er domkirken, katedralen, som heter slik fordi den inneholder biskopens kathedra, hans ‘sete’, hvor han sitter når han gjør sin plikt og autentisk utlegger Kristi evangelium. I det vi minnes vår domkirkes vigsling, gleder vi oss over at vi deltar i Kirkens universelle fellesskap her.
Vår katolske forankring finner konkret uttrykk. Ved å finne vår plass i Kirken lokalt, lever vi som lemmer på det grenseløse Mystiske Legeme, Jesu Kristi sakrament. Her på dette sted utlever vi vår troskap og kjærlighet til Kristus gjennom Kirken. Her mottar vi nåden Kirken forvalter. Her får vi tjene Kirken.
Dette forklarer hvorfor årsdagen for kirkevigselen har slik betydning. Den telles blant Herrens Høyfester. I messebok og breviar står liturgien for kirkevigsel foran liturgien for Guds Mor. Det er da også et Kristus-mysterium vi feirer i dag. Vi minnes at en flekk her på Kalvskinnet er erobret for himlenes rike.
Lik Jakob får vi ane omrisset av stigen som her, fra dette rom, gjør tid og evighet til ett. Tenk på ordene presten ytrer som del av den eukaristiske bønn, når han, dypt bøyet foran alteret, ber:
La din hellige engel [Gud] bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet, så alle vi som her ved ditt alter mottar din Sønns hellige Legeme og Blod, må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde.
Himmelen åpner seg. Brød og vin forvandles. Vi også. Vi kalles inn i Herrens hus, ikke kun for å begaves, men for å bli en gave. Vannet Esekiel så i sitt syn, som piplet ut under templets terskel mot øst for å bli en veldig flod, bærende på sunnhet, trivsel og legedom for jorden — det vannet vil Gud utøse gjennom oss, når vi innlemmes, her, i Kristi offer. Tempelet profeten så, forkynner evangeliet, var et bilde på Kristi Legeme. I det Legemet, og bare der, finner vår tilværelse mål og mening; tilgang dit finner vi her, på dette hellige sted.
Om noen øyeblikket vil bønnen over offergavene legge følgende ord i min munn:
Herre, vi gjenkaller den dag da du fylte dette ditt hus med din herlighet, og ber deg: Gjør oss til offergaver som alltid er deg til behag.
Måtte Herren åpne våre øyne for å se herligheten som omgir oss; og måtte vi aldri si nei til det han ber oss om her. Amen.
Levende byggestener.