Ord Om ordet
Den hl Birgitta
Det passer egentlig godt at dere birgittinere feirer en Birgittafest på denne dag, 7. oktober, når resten av Kirken minnes Slaget i Lepanto. Det viste seg å bli et dike som beskyttet Europas kristenhet. Birgitta var likeså, om enn på andre premisser, et dike som bevarte vårt kontinent fra kaosvann. Det er ikke for ingenting hun ble utnevnt til en Europas skytshelgener.
Men jeg vil ta utgangspunkt i noe som ligger oss nærmere og kanskje virker mindre sublimt: forslaget til neste års Statsbudsjett. Jeg fikk det tilsendt i går. Når budsjettet omtaler kirkestøtte, er det i forbindelse med Riksantikvarens etat. ‘Noreg’, står det, ‘har ei kristen kulturhistorie som fyrst og fremst kjem til uttrykk gjennom kyrkjene og gravplassane i landet.’ Det er flott at staten vil støtte verneverdige bygninger og steder. Det er vi takknemlige for.
Samtidig skal vi, som kristne, merke oss at kristendom i statens øyne nå helst står for et antikvarisk fenomen, et fortidsminnemerke.
Kanskje føler vi det sånn iblant også når vi ser på Kirkens liv. Her hos oss kan vi glede oss over en viss vitalitet, Gud skje lov. Men på verdensbasis ser situasjonen ofte dunkel ut. Vi opplever nedgang nesten overalt: antallet kirkegjengere, antallet giftemål, antallet barnedåper går ned; antallet kall går ned; Kirkens troverdighet synker, ikke uten grunn. For en uke siden leste jeg at Erkebispedømmet Amsterdam, som lenge eksporterte misjonærer over hele verden, vil stenge 60% av sine kirker i løpet av de neste fem år. Situasjonen er ikke atypisk. I tillegg spør vi oss: Hva skjer i Tyskland egentlig? Og med de ulike synodale prosesser? Mange er urolige; noen strever med å holde håpet i live.
Får pessimismen overhånd, kan vi med fordel tenke tilbake på den hl. Birgittas tid. Da Birgitta ankom Roma, da som nå verdenskirkens hovedstad, i 1349 var det forfall og degenerasjon hun fant. Dikteren Petrarca slumpet å være i byen samtidig. Han skrev:
Husene ligger ødelagt, murene er falleferdige, kirkene raser sammen. […] Lateranen, alle kirkers mor, er uten tak og ligger åpen for vær og vind. Petrus’ og Paulus’ hellige bosteder vakler, og det som for en kort tid siden var Apostlenes kirke, er en stenhaug, som kunne vekke medlidenhet, selv hos stenhjerter.
Der kunne de ha trengt en Riksantikvar. Innentil så det ikke bedre ut. Etter Pave Clemens VIs død i 1352, en begivenhet som sammenfalt med at klokkene i Peterskirken på mystisk vis brant opp, mottok Birgitta følgende åpenbaring fra Vårherre: ‘De skapte ting strider iblant for Gud og bevitner i sin gang Guds vrede […], derfor nærmer seg nå min vredes tid, og jeg skal dømme ham som splittet Peters hjord.’ Birgitta mottok enda strengere budskap i forhold til Clemens’ etterfølger, Innocens VI, for ikke å snakke om oraklene hun nedtegnet om Sveriges konge, Magnus Eriksson. Hun anså ham som en ren forbryter.
Men Birgitta gav ikke etter for mismot. Tvert imot, hun manet energisk til omvendelse, bønn og rett levnet. Hun satte selv et eksempel. Og hun gjorde mer: Hun lød et Herrens bud om å valfarte til Jerusalem. Først lurte hun på om hun hadde krefter til å følge kallet? Da talte Kristus til henne: ‘Dra nå fra Roma til Jerusalem. Hvorfor skylder du på din alderdom? Jeg er naturens skaper. Jeg kan svekke eller styrke naturen slik det behager meg.’ Det var det. Birgitta dro.
Alle kan vi føle iblant at vi ikke har kraft til alt som burde gjøres; at behovene overskrider våre evner og midler. Det er ikke noe å oppskjørtes av. Sånn er det å være kristen. Grøden er stor, arbeiderne er få, ofte skrøpelige. Sånn lærer vi hva det vil si å leve på nåde, å erfare at Guds styrke fullbyrdes i vår svakhet. Dere og jeg trenger kanskje ikke å vandre til Jerusalem til fots. Men vi kan allikevel gjøre det Birgitta gjorde.
For det Kirken trenger nå, mer enn noe annet, er menn og kvinner som helt hengir seg Kristus; som lærer ham inderlig å kjenne; som elsker og kjenner evangeliet; som lar det bli målestokk for virksomhet og vitnesbyrd i verden nå. Kristendommen er intet oldtidsfenomen. Den er alltid ny, alltid fremtidsrettet. Det den behøver for å vise sin kraft, er kristne som inkarnerer dens budskap, gjør det virksomt og troverdig.
Måtte vi, søstre og brødre, ved Kristi nåde og på Birgittas forbønn, bli slike kristne. Amen.
Om man ikke drar til Jerusalem, kan man da dra til Trondheim! Birgittasøstre på piknik i byen. Foto: Jan Erik Kofoed.