Ord Om ordet

Dominikus Nguyen RIP

Saligprisningene vi har hørt, er Jesu første eksplisitte forkynnelse Jesus hos Matteus, det første evangelium i Det nye testamente. De lyder som et forspill til den kristne åpenbaring. De setter tonen for alt som følger. I kapitlene som går forut, leser vi om dyptpløyende opplevelser: om Marias mystiske graviditet og Josefs tvil, som gradvis blir til tro; om flukten til Egypt og Herodes’ massakre, i forsøk på å gjøre Ordet taust før det ennå hadde talt; om en barndom i eksil, så om hjemkomsten til Israel, som ikke ble en hjemkomst likevel, siden det var urealistisk å bo i Judea; om en ny start i Galilea, hvor år forløper i stillhet; om kallet til Johannes, som trekker også Jesus ut i ødemarken, hvor himmelen åpnes og Ånden stiger ned i form av en due; om fristelsene i ørkenen, hvor denne verdens fyrste gulper opp sitt smigrende juks. Sett fra utsiden, var det ikke et harmonisk liv vår Frelser ble født inn i. Han opplevde fra første stund hvor vondt det kan gjøre å leve, hvor engstelig man kan bli, hvor utsatt man er når man må forlate, ikke bare én gang, men flere ganger, et liv man har bygd opp og lagt planer for.

Allikevel, når Ordet kommer til orde, er det ikke med anklagende ord, men med ord som, selv etter to tusen år, bærer sødme og trøst. Vårt hjerte gjenkjenner disse ordene som sanne, selv om de, sett med kald forstand, kan virke selvmotstridende: ‘Salige er de fattige, de sørgende, de hungrende og tørstende og de som er forfulgt’. Hvem skulle ha trodd dét? Og på samme tid: Hvem lærer ikke av erfaring, etter å ha levd noen år, at smerte, fremmedgjøring og begrensning kan åpne vår sjel for en veldig erkjennelse av Gud, en erkjennelse som brenner i oss lik varmende, gledelig ild selv om mørket som omgir oss forblir mørkt?

Det rører meg at dere som kjente den kristne mann vi begraver i dag, som kjente ham best, har valgt Saligprisningene som uttrykk for hans liv og håpet han levde på, som bar ham inn i en fredelig, ja, salig død. Deres far og bestefar hadde kjent på kroppen, han også, tilværelsens vanskelige sider. Gang på gang måtte han bryte opp fra bosteder og yrker; og hva en ideologisk omskolering i 1970-tallets Vietnam må ha krevet av indre kraft, kan jeg knapt forestille meg. I 1985 mistet han sin kone, ennå ung. Fire år etterpå forlot han sitt fedreland for å legge nytt grunnlag her i Trondheim, i et så annerledes land, med et språk han dårlig forstod. Dominic Thong Van Nguyen hadde kjent et liv med omveltninger, skuffelser og stor usikkerhet. Allikevel fremstod han som rolig og blid. Pater Dominic skrev nylig til meg, ‘Vår far var en snill og trofast mann’. Jeg kan knapt tenke meg et edlere ettermæle. Og så var han flink til å lage mat. Knapt noe er et klarere uttrykk for kjærlighet (særlig, kanskje, blant menn og kvinner av få ord) en et omsorgsfullt tilberedt måltid. Gjennom store forandringer gikk Dominic Thong Van Nguyen stødig, sakte, men sikkert. Han huskes for sitt daglige inntog i domkirken på vinterstid, iført tunge broddesko: ‘Klikk, klakk, klikk, klakk’. For meg som aldri traff ham, men får kjenne ham gjennom dere, er dette som et bilde på hele hans liv. Ikke skulle noe så tilfeldig som været hindre ham i å utøve sin kristenplikt og frembære for Herren i bønn dem han var glad i! Slik gikk han uforstyrret like inn i døden, styrket av sine barns nærvær og svøpt, ved sin velbrukte rosenkrans, i Vår Frues mantel.

La oss da lyse fred over minnet av et trofast menneske, en trofast kristen, idet vi anbefaler ham til Guds miskunn. Måtte Dominic Thong Van Nguyen nå få se med utilslørt ansikt den salighet han skimtet her på jord, og måtte vi som sørger ham, i kraft av hans eksempel, fullføre vårt eget løp med utholdenhet, i fred, i Jesu navn. Amen.

Dominikus Nguyen Van Thong
Dominikus Nguyen Van Thong
Share