Ord Om ordet

Påskedag

Apg 10:34-43: Han helbredet alle som var falt i djevelens makt.
Kol 3:1-4: Dere har vært gjennom døden. 
Joh 20:1-9: Der ser han likklærne ligge på jorden. 

Talen vi hører utdrag fra i første lesning, er en av det Nye Testamentes første katekeser. Peter er av Ånden blitt tilkalt til Cornelius, en offiser på oppdrag i Det hellige Land, som har vært gjenstand for en merkelig visjon. Begge vil ha følt seg litt fortumlet. Det er ikke lenge siden Peter fornektet Jesus tre ganger, og deretter brøt sammen i bitter gråt. Gjennom Apostlenes Gjerninger sporer vi ydmykheten som er frukten av fallet. Den ligger til grunn for Peters forvaltning av sitt oppdrag. Herrens ord oppfylles: ‘Når du har vendt om, styrk dine brødre!’ (Lk 22:23). Det apostoliske vitnesbyrd om Kristus er ikke tatt ut av løse luften; det strømmer fra reelt levde liv — fra kompliserte liv, slik liv har det med å være, fra erfaringen av lenker som faller.

Cornelius vet for sin del at det nærmeste han som hedning kan komme Israels folk og dets tro er som ‘gudfryktig’, altså som etterdilter, lik den blandete hop som fulgte Jakobs sønner ut av Egypt uten fullt ut å bli del av deres pakt. Men her har Herren altså talt til ham direkte i et syn, ikke en drøm, og sagt at hans ‘bønner og milde gaver er steget opp til Gud’. Kan han allikevel telles blant Abrahams barn?

Disputten om hvem som er Abrahams barn innleder evangeliet. I et utbrudd av profetisk indignasjon erklærer Johannes Døperen sine tilhørere for ‘ormeyngel’. De blir sure og protesterer, ‘Vi har Abraham til far!’ Da fnyser Johannes, ‘Selv disse stener kunne Gud vekke til live og gjøre til Abrahams barn’ (Mt 3:9). Dette kan se ut til å være det som skjer i Caesarea i dag, når Peter utlegger Kristus som oppfyllelsen av Guds løfter.

Det jeg vil bite meg fast i her, er én ting Peter sier. For å beskrive Jesus, forteller han: ‘Han gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var falt i djevelens makt’. Vi kjenner eksempler på syke som var klart besatt: den gale i Gerasa, som selvskadet (Mk 5:1-10); eller pjokken som en ånd kastet ‘i ilden eller i vannet for å gjøre ende på ham’ (Mk 9:22). Allikevel, når Herren frigjør er det helst ved å tilgi synd. Ja, han sier til den lamme heist ned gjennom taket at somatisk sykdom iblant uttrykker utad et sjelelig illebefinnende.

Bildet av fangenskap som møter tilbudet om frihet utløser nok en heftig diskusjon med jødene. Jesus sier, ‘Sannheten skal gjøre dere fri’. De utbryter, ‘Vi er av Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen!’ Jesus fortsetter, ‘Enhver som synder er syndens slave; men […] dersom Sønnen setter dere i frihet, blir dere virkelig fri’ (8:34). Vi er her ved hjertet av Påskeevangeliet. 

Vi skal ikke falle for fristelsen til å betrakte Påsken som en happy ending på en film som så ut til å slutte trist. Han er ikke død allikevel! De som var lei seg tørker tårene! Motløse våger tross alt å skue mot fremtiden med håp! Vi trekker et lettelsens sukk, legger papirlommetørklærne bort, tømmer ut popcornrester. Fortsetter vi så som vanlig, som om ingenting var skjedd og alt igjen er som det var?

Det kan vi ikke. Ved Påsken er alt forandret. Også våre lenker er brutt. Spørsmålet er: Hva gjør vi da med vår frihet?

I forhold til syndens makt i våre liv, vet vi at omvendelse trengs. Vi går til skrifte, bedyrer at vi vil bli bedre mennesker. Det er utmerket, selvsagt; men en kristen er ikke først og fremst et bedre menneske; han eller hun er et nytt menneske. Det motsatte av synd er ikke dyd. Det motsatte av synd er frihet. Friheten har Kristus vunnet for oss. Dyd er en frukt av frihet, ikke omvendt.

Paulus uttrykker det i et nøtteskall når han sier: ‘Til et liv i frihet er det Kristus har frigjort oss.’ Han fortsetter: ‘Stå da fast, og la dere ikke på ny binde under trelleåket’ (Gal 5:1). Påskedag markerer ikke slutten på en lei historie. Den utgjør begynnelsen på en ny eksodus, en utmarsj fra alt i våre liv som blokkerer livet i Kristus, han som er for oss det lovede land — en utmarsj, altså, fra avhengighet, fra adferd som degraderer oss eller andre, fra alt som, i oss, og til tross for våre beste hensikter, hører døden og mørket til.

I kollektbønnen bad vi om å ‘oppstå til livets lys ved å fornyes i [Guds] ånd’. Med det som hensikt utholdt Kristus en skrekkelig kamp for vår skyld; derfor lot han, ‘den fagreste blant menneskenes barn’ (Salme 45:2), seg så ille tilrede ‘at han ikke så ut som et menneske’ (Jes 52:14), slik vi leste på Langfredag. Seieren han vant vil komme alle til del, slik Cornelius erfarer. Måtte den ikke være vunnet forgjeves for vår del!

Det rører meg alltid når vi leser, Påskemorgen, om likklærne Vårherre har lagt fra seg, særlig om svetteduken som ‘lå sammenfoldet et sted for seg selv’. Den gir oss et bilde av Livets Herre som stiger ut av døden med ordnet fred og legger døden fra seg, pent brettet, lik en pysjamas han ikke mer har bruk for.

På samme vis, brødre og søstre, setter han oss i stand til å tre ut av døden, inn i livet. Det skjer ikke nødvendigvis med eksplosive gester. Åndens liv i oss er lik alt annet liv, det utfoldes ved organisk vekst, nesten umerkelig. Men veksten er sikret; for hvetekornet, kastet i jorden en gang for alle, utfolder seg i bugnende grøde. La oss styrke oss ved grøden og selv bli del av den, slik at våre liv, i enhet med Kristus, blir næring for verden. Det er vår livsoppgave, dypest sett; alt annet har kun med omstendigheter å gjøre. 

Kristus vårt påskelam er ofret. La oss derfor holde høytid med renhets og sannhets usyrede brød’, befridd som vi er til å leve fritt i tid og evighet. Amen. 

Kristi hellige Oppstandelse, malt av den ukrainske kunstneren Ostap Lozynsky.
Share