Ord Om ordet
Påskevigile
1 Mos 1:1-2:2: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.
Rom 6:3-11: Det liv han lever, lever han for Gud.
Luk 24:1-12: Hvorfor søker dere den levende blant de døde?
For å vise oss hva Kristi oppstandelse betyr, tar Kirken oss med til begynnelsen av skaperverket. Mysteriet vi feirer i natt — og det historiske faktum vi minnes — dreier seg ikke kun om et individ; det dreier seg ikke engang bare om menneskeheten. Det dreier seg om hele kosmos. Jesu seier over døden gir oss nøkkelen til verdensaltet.
Universet har alltid utgjort en gåte for mennesket. Lenge søkte man svar ved å tyde stjernene. I moderne tid, har vitenskapen tatt over. Stadig mindre komponenter lar seg identifisere med mikroskop. Teleskopet lar oss se hvor usigelig enormt, og stadig voksende, det hele er. Slik innsikt lar oss se hvordan verden virker. Verdifull, som den er, kan den ikke besvare det mer grunnleggende: Hvorfor? Spørsmålet ligger utenfor vitenskapens rekkevidde. Men det ligger innenfor vår, som kristne. Glem aldri det.
Vi har nyss hørt hva englene sa til de myrra-bærende kvinnene ved graven: ‘Hvorfor søker dere den levende blant de døde?’ At der finnes en som er levende og ikke kan dø, som derfor er kilde til liv fra opphavet av og i evighet, er Påskenattens budskap. I natt gjøres det håndgripelig for oss, synlig i kjøtt og blod. Av full hals synger vi igjen det herlige Halleluja vi gravla kvelden før Askeonsdag. Kristus er oppstått fra de døde! Døden har ingen makt over ham mer! Og heller ikke over oss.
For et kvart århundre siden advarte den hellige Pave Johannes Paul II om det han kalte en ‘dødskultur’ (Evangelium Vitae, 12). Han mente den spredte sine tentakler omkring vårt samfunn. Det er ikke vanskelig å se at han hadde rett. Mest alarmerende er det at så mange, ikke minst unge mennesker, opplever livet som helt hensiktsløst. Særlige, konkrete uttrykk for en ‘dødskultur’ — utslettelsen av de utsatte, hjelpeløse, svake, for ikke å snakke om selvutslettelse — finner opphav i en prinsipiell nihilisme. Tendensen, som truer selve grunnlaget for vår sivilisasjon, kan vi ikke bekjempe med argumenter alene; det må vitnesbyrd til.
Det som gjør et menneske til vitne, kristent sett, er nærværet i hans eller hennes liv av et lys som ikke er av denne verden; som opplyser, ikke bare ved å informere, men ved å forvandle det lyset skinner på.
Seremonien som innleder Påskenattsvaken er et tegn på det vi, ved Kristi seier, har mandat til: Å la vår oppstandne Frelsers lys spre seg i verden, slik at verden får fremstå slik den sannelig er, skapt ved hans kjærlighet, til liv i ham. Søk ikke den levende blant de døde; men gi de døde trøsten av å vite at han lever.
Kristus er oppstanden! Hans lys være oss til evig glede.
Oppstandelsesikon malt av Greta Leśko