Ord Om ordet
Påskevigilien
Det siste vi hører om Jesus på Langfredag, er at hans legeme blir svøpt i linklær med krydder i, så lagt i en grav. Enhver som har stelt et lik, vet hvor tungt det blir. Dét som var et kjent menneskes kropp, blir dødvekt. Liket er gjenkjennelig, men på samme tid fremmed. Nærværet er borte. Man forstår hva avskjed betyr.
Jesu lik ble løftet og stelt, inntullet, så lagt til ro. Arven etter denne forunderlige mann syntes blott en velduftende, vektig bylt på en stenhylle, et sandkorn i en vid, vid verden.
I natt vendes perspektivet rundt. Jesu grav, får vi vite, var ei et tilfeldig eie i Jerusalems anonyme utkant. Det lyser fra graven!
Lyset er uttrykk for energien fysisk vitenskap erkjenner som opphavet til alt som finnes. Vi erkjenner det som uskapt lys. All tyngde lettes i det lyset. Tradisjonen omtaler området rundt Jesu kors og grav som jordens midtpunkt. Symbolsk sett, har den rett. De frelsende handlinger som her er skjedd, som vi har bevitnet i disse høyhellige dager, er kjernen i vår klodes, vår slekts, historie. Bare i lys av diss handlinger lar historien seg fatte.
Liturgien lar oss skue enda videre. Den forkynner Påskebudskapet med utgangspunkt i universets opphav. Jesu seier har en kosmisk dimensjon. Vi kan først innse hvor vidunderlig den er når vi ser den Oppstandne som verdensaltets Hersker. Julian av Norwich, født mens Magnus VII Eriksson regjerte her hos oss, sent på 1300-tallet, hadde et syn som lar oss se helheten i Påskevakelesningene. Det kom etter at hun hadde betraktet Jesus kronet med torner, på vei til Golgata. Hun fikk forstå at han er ‘vår kledning som av kjærlighet pakkes omkring oss og dekker oss helt’. Han er alt som er godt. Mot ham kan ingen ondskap holde stand.
Han viste meg [så] noe ørlite, knapt større enn en valnøtt, som fikk plass i min hule hånd, slik jeg så det; det var rundt som en ball. Med mitt indre øye så jeg tingen og spurte meg selv, ‘Hva kan vel dette være?’ Og svaret, liksom helt alminnelig, lød slik: ‘Dette er alt som er skapt’. Jeg undret hvordan det kunne bestå, for det syntes meg så lite at det lett kunne synke hen i intethet. Så fikk jeg svaret i min forstand: ‘Det består, og vil alltid bestå, fordi Gud elsker det; og på samme vis har alle ting sitt opphav ved Guds kjærlighet.’
Kjærlighetens allmakt bevises i natt. Mørket kan ikke oppsluke lyset. Vår Gud, livets Gud, elsker alt han har skapt, og vil at det skal leve.
Enhver av oss er elsket uendelig, kalt til liv i fylde. Påskens evangelium er: ‘Tro at du er elsket! Lev deretter!’ Døden er død! Kristus lever!
La oss glede oss i ham i tid og evighet.
Ikon malt av Lyuba Yatskiv.