Ord Om ordet
Påskevigilien
Blant elementene som utgjør denne nattens storhet, er det ett som alltid rører meg særlig. Det forekommer mot slutten av Påskelovsangen, når Kirken selv forklarer symbolikken som innleder vigilien:
Om ilden deles i mange flammer, svekkes den ikke ved å gi sitt lys til nye lys.
Så skjør den er, Påskelysflammen, når den først brenner ensom! Så vidunderlig det er når flammen så sprer seg fra kjerte til kjerte! Kirken blir varm og lys.
For tre dager siden var vi samlet her i sorg. Kirken var mørk, alteret nakent. Én etter én knelte vi ærbødig foran korset, intenst alene, inderlig opprevet av en tilsynelatende total forlatthet. I natt står vi sammen her igjen, med lys i hender, fryd i hjertet, og synger lovsangen som har rukket å få et preg av nyhet etter å ha vært ubrukt siden Askeonsdag: Alleluia! Døden er død! Kristus er oppstanden!
Vil vi ha et bilde på hva Kirken er, finner vi det her, i det under at en gjeng forlorne individer ved Guds virksomhet blir til et jublende, enhetlig flammehav. Kirkens virkelige synodos skjer ved innlemmelse i Jesu Kristi påske.
Men elementet jeg vil frem til — det rørende — er et annet. Vi finner det i neste ledd at Exsultet, som handler om hvordan påskeflammen får brenne. Den næres av ‘voks som moderbien har virket’.
Det er fabelaktig. Påskens liturgi har kosmisk omfang. Den spenner seg fra skapningen til verdens ende, forteller om galaksers opphav og plyndringen av helheim. Midt i disse veldige sammenhenger holder den øye med det lille, uanselige. Den vet å verdsette moderbiens innsats for at Kristi oppstandelse kan feires virkningsfullt og verdig. Vi skal merke oss det.
Påsken åpenbarer meningen med alt som skjer, alt som er til, fra det største til det minste. I Kristus, og bare i ham, finner alt sin dypeste bestemmelse. Alt kan bli lovsang. Alt kan frelses, forvandles hvis bare Guds kraft får røre det og trekke ut dødens brodd.
Til Vigilien på Påskeaften synger vi et vers fra Salme 76 (76.10) som er rystende:
Selv menneskers vrede blir deg til pris.
Bølingen fra Langfredag, massen som roper, ‘Korsfest!’, mangler bestand. Menneskers vrede er tragisk, ødeleggende, pervers, men har ingen resonans som bærer. Alleluia-ropet, derimot, er evig (jfr. Åp. 19). Vår vrede er på lang sikt kun en opptakt til Guds fred.
Lyset moderbien muliggjør peker mot den dag når ‘natten ikke skal være mer’ (Åp 22.5). ‘Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!’ (2 Kor 5.17). Så skal vi la oss fornye.
Kristus er oppstanden. La oss glede oss i ham, og bryte enhver pakt med døden.
Alleluia!
Sed iam columnae huius praeconia novimus, quam in honorem Dei rutilans ignis accendit. Qui, licet sit divisus in partes, mutuati tamen luminis detrimenta non novit. Alitur enim liquantibus ceris, quas in substantiam pretiosae huius lampadis apis mater eduxit.
Du finner Exsultet-teksten i sin helhet her.