Ord Om ordet
Økumenisk gudstjeneste
Gudstjenesten, holdt i Kimen, ble organisert av den lutherske menigheten i Stjørdal.
Romerbrevet 10,13-17: Så kommer da troen av det budskapet en hører
Markus 4,26-34: Uten lignelser talte han ikke til dem.
Paulus innleder brevet til romerne med å si at han lengter etter “å forkynne evangeliet også blant dere i Roma”. Siden han ennå ikke kan begi seg dit, tyr han til blekk og pergament. Epistelen, en kompleks traktat troende har brynet nesen på i to tusen år, er en utlegning av det kategorisk nye som er skjedd “ved vår Herre Jesus Kristus”, bærer av forsoning, nåde og seier over døden. I stykket vi har lest, vurderer Paulus hvordan dette uhørte kan forkynnes i samtiden. Merk dere at han i den anledning vender nesen bakover. Lesningen er et lappeteppe utgjort av sitater fra Det Gamle Testamente. Leser vi Paulusbrevene nøye, ser vi hvor gjennomsyret de er av den hebraiske Bibel. Paulus, en nidkjær fariseer, lærd og ulastelig hva Loven angikk (Fil 3.5-6), hadde Skriften så til de grader innabords at den formet hans forestillingsverden, ordforråd og higen. Det var fordi han så iherdig var blitt kjent med Israels håp, med Guds historiske løfter, at han innså det revolusjonerende i evangeliet om Jesus. Han pukket på at epokal forandring var skjedd “i Kristus”; men det var fordi han stod festet i det gamle at han kunne skjelne og beskrive det nye. Hans forkynnelse, ikke minst i Romerbrevet, utlegger sammenhengen mellom gammelt og nytt, kontinuiteten i Guds forsyn. Paulus så i den forbindelse ikke tilbake kun til Joel og Jesaja; han satte fokus på Adam, det første menneske, og utla hvordan Kristus har fornyet vår ætt. Ja, selv ikke dét gav et perspektiv vidt nok. Paulus hørte selve skaperverket stønne i fødselsveer, i lengsel etter å se Guds barn endelig “tre frem i all sin glans” (Rm 8.19ff). Planen Gud har virkeliggjort “i Kristus” var, skrev Paulus, “fra evighet av”. Den peker inn i evighet (jfr. Ef 3.9-11). Den alene omfatter og gir mening til alt som finnes, til historiens gang. Dette er i et nøtteskall evangeliet Paulus forkynte. Samlet til økumenisk gudstjeneste, kan vi spørre oss selv ydmykt: Er vår forkynnelse på høyde med hans? Bøyer vi kne for fylden av Kristi mysterium som en levende, evig oppadstrebende, virksomt forvandlende kraft? Eller bringer vi det ned til vårt nivå, underlagt våre begrensede begreper? For å bruke Paulus’ egne kriterier: Nærer vi oss selv og andre med fast føde, eller med velling av melk (1 Kor 3.1-2)? Velling blir man lei av. Den gir vel knapt forsmak på Lammets bryllupsmåltid.
Lignelsene i dagens evangelium ble fremsagt i særegne forhold. Jesus er lansert i sitt offentlige virke. Mengder følger ham der han går med de 12 “ute ved sjøen”. Folk henger på hans lepper. For å kunne nå dem alle, ror han ut i en båt. Derfra underviser han; mengden står inne på land (Mk 4.1). Landet som i sin tid ble lovet Abram, hvor han, patriarken fra Ur, gikk att og fram og utropte Herrens navn lik en herold; landet selv blir et amfiteater. Guds Ord, som i opphavet runget over vannene, deklamerer sitt budskap. Sittende på vannet, omgitt av fiskere, taler han til dem fortrolig … om jordbruk. Første kapittel av 1. Mosebok forteller om at fruktbart land trekkes ut av det våte element. Den som har ører som hører, fornemmer en gjenklang av skapelsesberetningen i scenen vi betrakter. Det er en ny skapning Jesus forkynner. Han formidler at Guds rike, som himmel, hav og jord stønner etter, nå er kommet. Han, av guddoms rang, har uttømt seg selv for å “bli et menneske som vi” (Fil 2.7). Evigheten er trådt inn i tiden. Jesus er Guds rikes prinsipp og opprinnelse. Vi som ved inkarnasjonen er blitt Guds Sønns brødre og søstre (jfr. Mk 3.35) kalles til å forenes med ham der. Gudsriket, hører vi, er en dynamisk virkelighet. Det lar seg ikke kalkulere: Vi får ikke innpass i riket ved å oppsamle poeng, som i handelsstandens eller flyselskapenes blasse etteraping av de helliges samfunn. Nei, Guds rike ligner et frø som sås. Det understrekes at frøet er smått. Uanselig er begynnelsen på nådens verk i oss. Men det er ikke det som er poenget. Poenget er rikets vekst og modning. Bildene er storartede: Først dét av åkeren, for litt siden svartpløyd og brakk, men nå herlig dekket av “rugens sølvgraa pels”, som det står hos Bull; så dét av treet som blir hjem for himmelens fugler og minner om at kristenkallet aldri er for én selv alene. Våre liv, i Kristus, er ment å bli til andres næring og trøst. Spørsmålet som stiller seg selv, som hver av oss må svare på i hjertets lønnkammer, er selvinnlysende: Lar jeg dette skje? Får Ordet ljome i meg og utdype meg? Sier jeg ja til riket? Stiller jeg mitt liv til full disposisjon slik at Gud kan gjøre det til fruktbar mark, med alt det som dertil hører, også når han luker, harver og graver ut oppsamlet gråstein som begrenser mitt vekstpotensiale? Alle følger vi engstelig verdens økologiske krise. Den skal vi ta på alvor. Men innser vi tilstrekkelig at krisen har en åndelig parallel? Kjemper vi mot ørkenspredning og sur nedbør i våre menigheter, i våre hjerter?
I Kristus har Gud gitt verden et lysende håp, en klar retning å følge. Måtte evangeliet derom ikke forstumme fordi vi som kaller oss kristne bedagelig hengir oss til vantro eller kleintro. I Jesu navn. Amen.
«Så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge» (Markus 4.32). Trykk av Ørnulf Ranheimsæter.