Ord Om ordet
Herrens Åpenbaring
Aktørene i dagens høytid er de vise menn fra Østerland og barnet i krybben. Så utbrodert i kunst og diktning er møtet mellom dem, at vi opplever det som velkjent. Vismennenes orientalske majestet, deres kapper, hodepryd og dyrebare gaver, gir julen ekstravagans. Vi gjør rett i å glede oss over dette vakre. Gud er gått inn i vår natur; han tar den på alvor, også i dens sanselighet og fantasi. Alt det vi er, er kalt til helliggjørelse. Alt kan bli en lovsang.
Scenen i Betlehem uppfyller Jesajas syn: ‘Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans.’ Vi ser det realisert for våre øyne. Det er vidunderlig, dette: At Gud, århundrer på forhånd, forbereder vår frelse med nitidig scenografi og presise tegn som skal gjøre hans virke gjenkjennelig. Når er timen her. Vi gleder oss over den milde stråleglans fra krybben. Fullt dagslys er dog mer enn vi av oss selv kan holde ut. Johannes sier det kategorisk: ‘Lyset er kommet til verden, men menneskene valgte mørket fremfor lyset.’ Det er tilfellet, stort sett, den dag i dag. Rundt alt det milde, ømme ved julen, blåser et gufs av avvisning.
Gud visste det ville forholde seg slik. Den samme Jesaja som forutså Kristi epifani, forutså alt det Herrens lidende tjener måtte gjennom for å fullføre sitt oppdrag: ‘Foraktet var han, forlatt av mennesker, en mann full av piner; en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.’ Barnet i krybben er Guds Lam. Vi ser korsets kontur over stalltaket.
Det er en edel tradisjon at vi i dag, på trettende dag jul, retter blikket mot påske. Vi minnes idag om at Gud ble menneske, ikke for å skape atmosfære, men for å oppta, på våre vegne, kampen mot synd og død. Vi vet hva den kostet. Vi skal huske dét, når vi nå kneler, med Melkior, Balthasar og Kasper, foran krybben. Kirken har alltid gjenkjent i gavene de bringer, mystiske tegn på Jesu lidelse og død.
‘Sorgen og gleden de vandre til hope’ synger vi i en Kingosalme. I Jesu ansikt ser vi dem forenet. Vi minnes om at livet er slik; og at blandingen ikke er noe å frykte, ikke noe å gjøre opprør mot. Det som teller, er å vite at det hele er båret av vår elskende Frelser, for så, etter evne (enhver utifra sitt særegne kall) å bære med. Solrenningen Jesaja ante, peker mot dag. La oss velge dagen! La oss legge bak oss alt som hører natten til! Gud, som er Lys, er kommet til oss for at vi selv kan bli lys. Også det er en innsikt fra Jesaja.
Etter å ha tilbedt Guds Sønn, tok vismennene ‘en annen vei’ for å vende tilbake til sitt land. Valget hadde en pragmatisk grunn: Engelen hadde advart dem om Herodes’ renkespill. Men det ligger også dyp symbolsk sannhet i veivalget. Et møte med Jesus er forvandlende. Man er ikke den samme etterpå; det føles ikke lenger naturlig å vandre slik man vandret før. Vi higer etter noe annet som vi kanskje har vondt for å sette fingeren på.
Å være en kristen, er leve i en slik anderledestilstand, stadig på leting etter den rette vei. Veien, selvsagt, har et navn, et ansikt. Den viser seg for oss i Marias favn og her på dette alter. La oss følge den med glede, trofast, i takknemlig fellesskap med hverandre.
