Ord Om ordet
Herrens Åpenbaring
Jes 60:1-6: Du skal se det og stråle av glede.
Ef 3.2-6: Hedningene har del i arven.
Matt 2.1-12: Da de så stjernen, ble de jublende glade.
Gjennom adventstiden synger vi til vesper en hymne fra 600-tallet, ennå yngre jernalder etter våre tidsregning. Den gang sang man visst ikke stort her oppe. Noen norsk sivilisasjon var det ennå ikke snakk om. Hymnen, rettet til Kristus, begynner med ordene: Conditor alme siderum. Ordet Conditor har vi redusert til noe ytterst presist — det står på norsk for en faglært kokk i stand til å frembringe en fullkommen Lukket Valnøtt. I seg selv betyr det dog ‘skaper’, utledet av verbet condere, ‘å forme’. Alma var før et utbredt pikenavn hos oss. Det er et vakkert navn som betyr ‘mild’, ‘vennlig’. ‘Sidus’ er på latin en stjerne, eller en hel konstellasjon. Conditor alme siderum: Du milde stjernevrimmelskaper! Slik påkaller Kirken Guds evige Ord, i lengsel etter å møte ham svøpt og krybbelagt, omgitt av elskverdige skikkelser.
Motivet er viktig for dagens høytid, hvor stjernene spiller en nøkkelrolle. Vismennene vi leser om brøt opp fra Orienten fordi en uvant stjerne vekket dem og førte dem avsted. På nattlig ferd — hvem kan vel om dagen se stjerner? — fulgte de den. Den ‘gikk foran dem’ slik sky-og-ild-søylen var gått forut for Israels folk på vei ut av Egypt. Den stanset ‘like over stedet hvor barnet var’. Evangelisten forteller: ‘Da [vismennene] så stjernen, ble de jublende glade.’ Jubel gjennomsyrer Epifaniet. Den finner gjenklang i mye vakker diktning, som når det står hos Heinrich Heine:
De hellige tre konger fra Morgenland,
De spurte i hver en stad:
Hvor, kjære gutter og piker,
Går veien til Betlehem?
Ingen visste dét, hverken gammel eller ung;
Kongene dro videre på sin vei.
De fulgte en gylden stjerne.
Den lyste så lystelig, så blidt.
Stjernen falt til ro over Josefs hus.
De trådte dit inn.
Oksen brølte, barnet skrek;
Men de hellige tre konger, de sang!
Kun innpakningen er her naiv. Sublimt er budskapet. Marias Sønn, trengende, sped lik ethvert nyfødt barn, er ikke desto mindre den stjernebevegende Allmektige, hele kosmos’ åpenbare sentrum. Hans navn, mystisk uttalt av Israels profeter, overgitt fra ætt til ætt, blir også bekjent av den ordløse skapning, har man øyne som ser. Når vismennene får ham for øye, er de så oppfylt av fryd at ord ikke strekker til — de må ty til sang. Slik synger også vi i dag et svevende, kraftfullt, men fredelig Alleluia, bevisst at skapelsen har det i seg å bli fullkomment ett, forenet i tilbedende lovsang.
Vår latinske liturgi for dagen, på høyde med hymnen jeg har sitert, er full av dikterisk kraft. I tillegg har Epifaniet frembragt farverik folkefromhet. Heine var født i Düsseldorf, ikke lang fra Köln, hvor domkirken huser vismennenes relikvier. Han var omgått dem fra barnsben av, så å si. Fra Middelhavslandene, Frankrike og England får vi likeså storslagne tekster og bilder som bringer deres stjerneopplyste pilegrimsreise nær.
I norsk tradisjon blir det tausere. Det har vel med historien å gjøre. I det kristendommen ble et statsprosjekt, til en viss grad et politisk redskap, rasjonalisert og beskåret for dét bokstavtro, ofte litt dystre menn regnet som papistisk overtro, men som vi vel ofte kan kalle poesi, var det mindre rom i det dansk-norske herberge for farverike utlendinger som red seende, syngende gjennom natten fra Øst. De ble utformet i furu og satt pent på plass i et julekrybbehjørne, med instruks om å holde seg på matten. Trettendedag jul ble nok ihukommet, men mistet konturen. Fra å være julens ekstatiske høydepunkt, ble den en slags daff koda, en anledning til nok en juletrefest og til et siste, målrettet angrep på årets sirupsnipper.
La oss da omfavne Epifaniet takknemlig, med glød. Vismennenes eksempel er gitt oss til etterfølgelse. Også vi er nattevandrere, ennå. Vi vandrer, slik det står hos Paulus, ‘ved tro, ikke ved beskuelse’. Så skal vi lære oss å lese nattehimmelen, å skue mot stjernene, i tillit til at veivisningen vi trenger for å orientere oss gjennom uforutsigbart, ulendt terreng kommer ovenfra. Hjertelig skal vi ta til oss budskapet i dagens kirkebønn. Den åpner for vidunderlige vyer:
Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans.
‘Helt inn i din herlighets glans’, hvor selv serafer senker sine ansikter blygt, ute av stand til å utholde intensiteten i Uskapt Lys.
Gud er blitt menneske, Ordet er blitt kjød, for å venne oss til å leve i lyset. ‘Herrens herlighet går opp over deg’, utroper Jesaja. Men hva angår det vel meg hvis jeg feigt eller engstelig kniper øynene igjen, bærer skylapper, eller bruker bledningsmasker lik dem flyvertinner deler ut på turer til Amerika? Guds Sønn, stjernevrimlenes skaper, vil føre oss gjennom natten ut av mørket, inn i sin flammende herlighet. Juleevangeliet viser sitt fulle omfang i dag. Vi får skjelne en nådig lysende, salig sammensvergelse som ikke kun opplyser natten, men gjennomtrenger den. ‘Natt skal ikke være mer’ der hvor Gud er fullt til stede. Der lyser Lyset vesentlig. Herren utøser seg selv i inkarnasjonen, og her på alteret, for å være til stede i oss.
Våkn da opp av søvnen! Bli lys! Og syng! Amen.
Vismennenes tilbedelse malt av en ukjent hollandsk kunstner omkring 1520, et maleri nå i Fitzwilliam Museum.
Die heiligen drei Könige aus Morgenland,
Sie frugen in jedem Städtchen:
‘Wo geht der Weg nach Bethlehem,
Ihr lieben Buben und Mädchen?’
Die Jungen und Alten, sie wußten’s nicht,
Die Könige zogen weiter;
Sie folgten einem goldenen Stern,
Der leuchtete lieblich und heiter.
Der Stern blieb stehn über Josephs Haus,
Da sind sie hineingegangen;
Das Öchslein brüllte, das Kindlein schrie,
Die heiligen drei Könige sangen.