Ord Om ordet
Korsets Opphøyelse
4 Mos 21.4-9: Lag deg en slange og sett den på en stang.
Fil 2.5-11: La Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd.
Joh 3.13-17: Så høyt elsket Gud verden, han gav sin enbårne Sønn til pris.
En preken er intet historiekurs, men høytiden vi feirer er forankret i så særegne omstendigheter, at litt bakgrunn trengs. Jeg ber om deres overbærenhet.
Tidlig på 600-tallet, Gregor den Stores og Maximus Bekjennerens århundre, var det persiske rike, Antikkens Iran, en stormakt. Persia kjempet mot Bysants, det stor-romerske rike. Imperiene ligner stuter i kamp, med hornene låst. Bysants var vestlig preget, Persia orientalsk. Bysants var kristnet, tegnet med korsets tegn. Persia hold fast ved zoroastrisk, dualistisk tro. I år 614 invaderte Persias keiser Khusrou II Jerusalem, dengang bysantinsk.
Khusrou var zoroaster, men hadde kristen kone. Han skjønte kristent symbolspråk, så visste hva han gjorde da han stjal kristenhetens fremste relikvie: Jesu kors. I femten år forble korset i persisk fangenskap. Khusrou kunne ikke ha finnet et tydeligere bilde på sin overmakt. Han forkynte for sin kollega i Bysants, den greske keiser Heraklios: “Kronjuvelen, den har jeg!”
Først på høsten 629 fikk Heraklios tilkjempet seg korset. Han bragte det til Konstantinopel og opphøyde det i Hagia Sophia. Folk bøyde seg dypt for det der, og sang. Det ble opphavet til høytiden vi ennå feirer med vidunderlige tekster og toner, lik dem vi hørte her i domkirken til vesper i går:
Å herlige kors, Å ærverdige kors! Å dyrebare tre og vidunderlige tegn. Ved deg er den onde beseiret og verden frelst ved Kristi Blod.
“Ja”, tenker vi kanskje, “det var jo fint; da gikk det bra. Men har dette noe med oss å gjøre?”
Ja, det har det, i høyeste grad. Beretningen om korset som ble røvet, holdt som gissel, brukt som politisk virkemiddel; så satt fri og opphøyet i Kirken, vunnet tilbake som troens fokus og kriterium, den utfordrer oss til å tenke kritisk over hvordan troens tegn utnyttes i offentlig liv. Det har den gjort til uminnelige tider.
I går fikk jeg det for meg å slå opp “Korsets Opphøyelse” i Gammelnorsk homiliebok, en samling norrøne prekener opptegnet omkring 1200, da Trondheim, erkebispesetet, hadde sin storhetstid og Kristkirken her borte hadde fått sin egen Pasjonsrelikvie i form av Fingergullet, en kapsel med en dråpe av Kristi dyrebare Blod.
Predikanten tar det for gitt at norske kirkegjengere for drøyt 800 år siden kunne orientere seg i Antikkens geopolitikk. Slik begynner han sin preken:
[Khusrou] hette en hedensk konge i Serkland. Han herjet helt til Jerusalem, brøt ned mange kirker og førte med seg Vår Herres kors og meget annet hærfang. Da tok han til å hovmode seg av denne seiren og syntes han var Gud. På et høyt fjell lot han bygge for seg en glasshimmel, med bilder av alle himmellegemene, og der satt han i en stol av gull. Han lot også vannet ledes dit i skjulte rør, og stundom åpnet han for hullene i vannrørene; da så det ut som om han gav regn fra himmelen likesom Gud […], og selv lot han seg dyrke som Gud.
Ja, slikt fikk man høre oppi stavkirkene her omtrent på den tid da cistercienserne først ankom på Tautra. Prekenen får Khusrou til å ligne den gammeltestamentlige kong Belsasar, han som, bevisst gudsbespottende, profanerte kar fra Jerusalems tempel. Han ville vise seg enhver institusjon, jordisk eller himmelsk, overlegen. Husk hvordan det gikk med ham. Da Belsasars blasfemiske handling var utført, ‘kom det til syne fingre av en menneskehånd, som skrev på den kalkede vegg i kongens palass.’ Budskapet—mene, tekel, ufarsin—var nøkternt nok. Det talte om mål, vekt, oppdeling; ytret ingen lidenskapelig dom. Det fastslo rett og slett at der finnes grenser som er endelige. Å overstige dem, er å kaste seg inn i ødeleggelse.
I følge Gammelnorsk Homiliebok gikk det med Khusrou som med Belsasar. Det må gå slik. Når mennesket tror at det er gud, og vil få andre til å tro det, blir det fange for eget overmot; det vil absoluttisere det som i sitt vesen er patetisk begrenset. Da er fallet, smertefullt ydmykende, uunngåelig.
Belsasar og Khusrou er gjenkjennelige som politiske skikkelser i dag. Det er ingen mangel på herskere, reelle eller in spe, som nå hovmoder seg av seire og tror at de er gud, som sitter på stoler av pureste gull og mener de styrer over himmellegemene, skvettende litt liksomregn på almuen hist og pist. Den menneskelige modellen er uoriginal.
Det nye her og nå er at korset igjen tas til gissel i politisk diskurs. Det hellige tegn, selve bildet på vår frelse, utnyttes (iblant uvitende, iblant bevisst kynisk) til manipulasjon for å yppe til sinne, mane til kamp, nære bitterhet. Det er en urett like stor som den Khusrou begikk da han trengte inn i gravkirken og plyndret gjenstanden for Guds Sønns tidløse offer, bragt for forsoning og synders tilgivelse, så Adams brodermyrdende barn endelig skulle få leve i fred og ikke regne noe for rov som er uttrykk for ren, edel, ufortjent nåde.
For Jesu kors alene vil vi som kristne knele; ikke for noen makt som krever korset som sitt.
I Kirken skal det opphøyes, ikke i noen politisk propaganda.
Vi som ærer det, vil la Jesu Kristi sinnelag, ikke noen demagogs, prege all vår ferd.
Dette er i sannhet et aktuelt budskap. I Jesu navn! Amen.
Adam Elsheimer, Altertavlen fra Frankfurt: Heraklius til hest bærer korset (1603–05)