Ord Om ordet

Korsets opphøyelse

Historisk sett, har dagens fest en dobbelt forankring. I Bysants holdes høytid for å minnes at Keiser Heraklios i 628 gjenerobret kors-relikvien fra persiske styrker som hadde bortført den. Men alt tre århundrer tidligere, i 335, ble det innført en kors-opphøyelsesfest i Jerusalem til minne om vigslingen av Gravkirken. Der ble Kristi Kors opphøyd for å æres av de troende. Den tidligere hendelsen baserte seg også på en redningsaksjon. Den gang ble Korset gjenerobret, ikke fra fiendehånd, men fra forglemmelse. Fortellingen om hva som skjedde verserer i ulike versjoner; men har en solid kjerne.

Alle vet at kristendommens status i Romerriket endret seg da Keiser Konstantin lot seg omvende. Da Konstantin tok plass på tronen, steg kristendommen opp fra katakombene, inn i dagens lys. Kirken tok til å sette spor etter seg, også rent materielt. Konstantins regjeringstid er de første kristne basilikaers tid. Med ett var kristentroen synlig over hele riket. Folk ble interessert i å se og berøre håndfaste bevis på evangeliets beretning.

Av den grunn samlet Konstantin relikvier; så bygget han kirker til å huse dem. Slik ble den første Peterskirken på Vatikanhøyden til, bygget over Fiskerens grav. Apostlenes levninger var vidunderlige, dyrebare relikvier.

Men hva med gjenstander forbundet med Kristus selv, med ham, altså, som Kirken på Konstantins tid høytidelig erklærte ‘sann Gud av den sanne Gud’, en bekjennelse vi selv bekrefter hver søndag?

Tanken er svimlende: Der finnes her på jord håndfaste ting korporlig berørt av Gud selv! Ting jeg selv kan berøre!

Det er ikke rart at Konstantin satte seg fore å oppdrive den største relikvien av alle: Det hellige Kors hvorpå Kristus virket menneskehetens frelse. Han betrodde oppgave til en ytterst driftig, myndig og kompetent person, sin mor Helena.

Helena satte kurs mot Jerusalem. Hun lette høyt og lavt. Korset hadde nemlig forsvunnet. Ingen hadde brydd seg om å forvare det. Men Helenas søken bragte resultater, ja, nesten i overflod. For hun ble presentert, ikke bare med ett kors, men med tre som muligens kunne ha vært vår Frelsers Kors. Hvordan i all verden skulle han bære seg ad for å finne det rette?

Mens Helena satt og grunnet, dukket noen folk opp bærende på en lam mann. Her var en mulighet! Mannen ble nennsomt lagt på det første korset. Ingenting skjedde. Han ble lagt på det annet kors. Igjen: Ingenting. Deretter flyttet Helenas betjenter den lamme over på kors nummer tre. Ikke før hadde han berørt det, så var han fullstendig helbredet.

Den lamme kunne stå og gå. Gud selv hadde satt sitt segl på det Frelsende Tre. Korset ble oppreist og høytidelig æret. Fra den dag av, fremstod det som kristendommens grunnrelikvie. Det ble et statussymbol, selvsagt. Men langt mer vesentlig, var Korsrelikvien et konkret tegn på at evangeliets beretning er sann, forankret i ting som reelt er skjedd; at Kristus faktisk naglet vår synd og død til et faktisk Kors; og at det Korset vedblir å ha helbredende kraft.

Dette er budskapet Kirken retter til oss i dag. Det gjøres present ved at vi her i Trondheim har en flik av korsrelikvien. Den står her på alteret. Ved slutten av messen, vil jeg får lov til å velsigne dere med den.

På dagens høytid møter vi tematikk og motiver fra Den stille uke. Men det består en stor forskjell. I dag hyller vi Korset med Hallelujarop. Når vi ærer Kristi opphøyede Kors i dag, er det med takk for alt Korset har virket på våre vegne. Vi fryder oss over å være frigjort ved Korset, oppreist ved Korset, frelst ved Korset; vi fryder oss over at Kristi kraft til frelse er like virksom i dag som dengang, da han bragte sitt offer i Jerusalem.

Når det er sagt, skal vi huske at vi også lever i en tid som tenderer til å holde Korset skjult — ja, det finnes krefter som betrakter Korset, ikke bare som irrelevant, men som pinlig og fornærmende. Derfor har vi særlig grunn til å opphøye Korset som en standard for vårt eget personlig liv, til å rose oss av Korset (jfr. Gal 6:14), til å vitne om at Korset ennå helbreder og frigjør. Vi gjør det ved måten vi lever på, men også ved enkle, talende tegn: Ved å bære et kors om halsen, kanskje, eller ved frimodig å gjøre korsets tegn før vi spiser. Når vi ærer Kristi Kors, tilber vi Guds nådige styrke, som viser seg fullkommen i vår svakhet. Vi frembærer vårt liv som gave, slik at vi får oppleve sannheten i verset Kirken synger på Langfredag: ‘Ved ditt Kors, Kristus, har gleden gjort sitt inntog i hele verden.’ Amen.

 

Share