Ord Om ordet
P Anthonys jubileum
Apg 1:12-14: Alle holdt sammen i bønn sammen med Maria, Jesu Mor.
Joh 19:25-34: Straks kom det ut blod og vann.
Vår Orden har fra grunnleggelsen av hatt et mariansk preg. Hva består det i? I dagliglaget finner det uttrykk i fromhetsøvelser av ulike slag. Vi påkaller Maria i hver tidebønn, en gjenklang av det marianske officium som, inntil for ikke så lenge siden, ble bedt i Ordenens klostre i tillegg til det almene, benediktinske. Vi feirer lørdagen som Marias dag. Få er de rom i et cistercienserkloster der man ikke finner et bilde av Guds Mor, om det så bare er et gammelt postkort klistret på veggen med tape. Alt dette er ytre uttrykk for noe vesentlig og dypt. Ordenens konstitusjoner sier det slik:
Ethvert fellesskap i Ordenen og hver enkel munk og nonne er vigslet til Jomfru Maria, Kirkens Mor og Bilde på Kirken når det gjelder tro, kjærlighet og fullkommen enhet med Kristus (III.4).
Festdagen vi feirer i dag, under tittelen “Maria Kirkens Mor”, er en nyvinning i Kirkens kalender. Pave Frans promulgerte den i 2018. Men for cisterciensere er den altså gammelt nytt. Den står for en kjensgjerning vi lenge har erkjent og næret.
Målet med vårt klosterliv er “fullkommen enhet med Kristus”. La oss aldri glemme det! Vi som andre kan lett oppslukes av hverdagens bekymringer, gleder og mas. Det er fort gjort, også i et kontemplativt kloster, å se tilværelsen for horisontalt. En tendens som har preget vår egen Orden i de siste tiår, såvidt jeg kan se, er en absolutisering av fellesskapet. Man kan få inntrykk av at hensikten med klosterlig liv er å bygge fellesskap. Det er ikke tilfellet. Fellesskap er viktig: det er ved å leve sammen i tjenende kjærlighet, rettferd og forsoning at troen inkarneres, sommetider gjennom åndelig kamp, sommetider gjennom inderlig glede. Men dette er et middel til et mål. Klosteret er Kirken i miniatyr, og Kirken higer mot himmelen. Det annet Vatikankonsil understreket Kirkens vesen som “Guds Folk”. Guds Folk er ikke innadvendt og navlebeskuende; det bruker ikke tid og krefter på å se seg selv i speilet. Guds Folk er et folk underveis, “en pilgrim på jorden” som det står i den tredje eukaristiske bønn. Det haster mot det himmelske hjemland, trukket i lengsel mot det guddommegliggjørende lys, med ører rystet av Guds røsts tordenbrak, hellig utålmodig etter å se Herren ansikt til ansikt, etter å tilhøre ham helt.
Dagens lesninger viser oss hvordan vi kan følge dette kallet mariansk. Bildet fra Golgata har uuttømmelig mening. Kristus er korsfestet; hans lidelse er på det mest ekstreme; han er i ferd med å fullbyrde sitt frelsesverk. Han er Lammet som bærer verdens synd, tilstede på én gang med uforestillbart trykk. Ingen kan ta noe bort fra hans byrde. Den må bæres av ham som alene, ved sitt guddommelige offer, kan ta byrden bort. Men hans nærmeste står ved hans side og lider sammen med ham. Rent menneskelig sett, er det fryktelig for en mor å se barnet sitt lide og dø; hvor intens opplevelsen blir i Marias aller reneste hjerte, sårbart lik Guds hjerte, kan vi bare ane. Men vi også, dere og jeg, er kalt til å stå traust ved korsets fot. Å la hjertet gjennombores; å godta å dele, som lemmer på Kristi legeme, det som ennå gjenstår av Herrens lidelse for verdens frelse: det er hva det vil si å motta Jomfru Maria av Jesu hender som vår Mor, Kirkens Mor. Et kristent liv er nødvendigvis tegnet med korsets tegn, og i enda større grad en munks ellers nonnes liv.
Dette overveldende bildet betinges av et annet, fylt av forventning og lys, fra Apostlenes Gjerninger. Etter Jesu himmelfart, samles de elleve sammen med Maria, Jesu Mor, i den øvre sal “hvor de pleide å holde til”, et rom ennå preget av Herrens legemlige nærvær, hvor Ånden vil bli dem gitt. Kun Maria, som 33 år tidligere var blitt overskygget av Den hellige Ånd, kan hva visst hva som ventet dem, hva det vil si å fylles av et nærvær som er Gud selv, hvilken blanding av trygghet og uro man opplever ved å kjenne Gud på kropp og sjel her på jorden, hjemløs og på samme tid hjemme, med hjertet alt tilhørig i Faderens hus.
Vi er samlet for å feire P Anthony. I et halvt århundre har hans liv funnet form gjennom det monastiske, marianske mysterium. Som en god munk, har han levd det i det skjulte, først i Roscrea, der han dyrket jorden og skjøttet klosterets buskap med hengivenhet; så her på Tautra, hvor hans stillfarne, vennlige vesen er høyt verdsatt, hvor hans kloke innsikt, frukten av et hengitt liv, finner klangbunn, og hvor han ved en særskilt Eden-nåde får jordens frukter til å gro og bugne i tang og tare. Takk, P Anthony, for din trofasthets eksempel! Takk for at du viser oss, i det konkrete, hva det vil si å leve under Jomfru Marias mantel, iblant tilsynelatende trøstesløst på Golgata, iblant glederikt i den øvre sal, alltid bærende på Guds levende Ord, som vil bli kjød i våre liv og, gjennom oss, finne nye uttrykk for å bringe Guds frelse til menneskene. Salige Cyprian Tansi pleide å si, “If you are going to be a Christian at all, you may as well live entirely for God”. Vi trenger alle eksempler på den form for radikalitet. Å legge ut på munkens vei med glød og iver, er én ting; å holde gløden ved live over tid, er en annen. Så la oss takke Gud for gaven han gir oss i vår bror Anthony og ønske ham ennå mange gode, trofaste, fruktbare gledens år. Amen.
