Ord Om ordet
Langfredag 2025
Jes 52.13-53.12: Mange ble forferdet ved synet av ham.
Hebr 4.14-5.9: Han er blitt prøvet i alt som vi.
Joh 18.1-19.42: Kvinne, der står din sønn.
“Mange”, bemerker Jesaja i sin mystiske profeti, “ble forferdet ved synet av ham.” Hvem Jesaja dengang hadde for øye, vet vi ikke; men skikkelsen han skildrer tilsvarer Kristus på korset så eksakt at hans tusenårige ord gir oss gåsehud. Profeten tegner et bilde av foraktet rettferd, av ømhet trådt under fot. Vi ser menneskekjærlighet spyttet på, menneskelig verdighet fornektet. At slikt er mulig, og skjer, vet vi; men vi tenker helst ikke på det. Vi vender øynene bort, skifter kanal. Gjerne lar vi oss distrahere.
I dag er det dog intet alternativ. Vi står ansikt til ansikt med korset, med Jesu sår. I tro erkjenner vi det Jesaja ante: “han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger.” Vi er selv del av bildet. Korsfestelsen lar seg ikke abstrahere på Salvador Dalí-manér. Korset er suverent håndfast. Det berører oss; og i dag berører vi det. Én etter én kneler vi og kysser det, hver av oss bærende på sin egen byrde, som ingen andre kanskje vet noe om. Vi slipper, i dag, å late som om alt var vel. Vi bærer, og vet oss på samme tid båret. “Ved hans sår har vi fått legedom”. Ja, det er fullbragt.
“Se mennesket!”, sa Pontius Pilatus, politikeren. Sant nok, den korsfestede viser oss hva vi, dere og jeg, er i stand til å utsette hverandre for: “Det onde budskap om hva menneskers hovmod har gjort med mennesket!”, skrev Primo Levi. Han hadde vært fange i Auschwitz. Han visste hva han snakket om. Dette er et perspektiv vi til ingen pris må miste av syne, for det gjentas uten stans; det utfolder seg nå. Korset konfronterer oss med vår hang til grusomhet, likegyldighet og hat. Det innbyr oss til å gråte over våre forherdede hjerter, til å rope Kyrie eleison!
Skjønt vi får liksom ropet i halsen når vi innser: Han, vår Kyrios, er naglet for våre øyne. Vår ugjerning er ikke fullbragt mot et medmenneske blott; det er Gud selv vi har villet “utrydde av de levendes land”. Vi har villet gjøre ende på ham. Ropet fra mengden som lyder i pasjonshistorien — “Få ham bort! Få ham bort! På korset med ham!” — river i vår samvittighet. For har jeg ikke selv tenkt slik, om så mer subtil, i hemmelighet? Har jeg ikke selv iblant villet kansellere Gud for, ihvertfall en stund, å befris fra hans fordring og mine svik. Når jeg hører ham si, “hva jeg har gjort for dere, skal også dere gjøre”, vender jeg ikke ofte bevisst det døve øre til?
Å feste blikket på den korsfestede, er å anerkjenne tre kontrasterende, tilsynelatende motstridende kjensgjerninger: min svakhet, mitt Gudsopprør og Guds tålmodighet. Det er sunt for et menneske, og for et folk, å la seg regelmessig måle mot en slik standard. Ansvarlig betraktet hjelper den oss til ydmykhet, til anger og til kjærlig Gudsfrykt.
Ser vi tilbake på kristen sivilisasjonshistorie gjennom tusen år i vårt land og i Europa, ser vi at den har blomstret best, og frembragt sine kosteligste frukter, når den har hatt korset for øye slik. Håndfast ser vi i kristne folks bedrifter — i Fra Angelico og Dante, Undset og Bruckner, Mor Teresa og Gaudí — at korset er, slik liturgien billedlig forkynner, Livets Tree. “For se”, synger vi i dag, i kirkeårets kanskje dristigste utsagn, “ved korset er gleden kommet til verden”. Vi forherliger ikke korsets smerte eller ydmykelse. Tvert imot: Vi gråter over dem. Men vi sanner at Gud kan gi trøst gjennom smerte, liv gjennom død; ja, at synden selv, vårt absurde mytteri mot egen salighet, kan tvinges til tjeneste for det godes sak.
Korset viser oss medlidenheten som bærende kraft i både guddommelige og menneskelige forhold. Gud bærer vår last på våre vegne. Slik tilintetgjør han døden. Han kortslutter voldens spenning ved fritt å la seg bli “et rent, hellig, fullkomment offer”, som vi ber i den romerske kanon. Han byr oss å leve og dø likedan. Det fremgår av Jesu forkynnelse mens han gikk omkring og gjorde godt: “Den som vil slutte seg til meg, må ta opp sitt eget kors og følge meg” (Mt 16.24). Det fremstår på Golgata når vi ved foten av korset finner Maria, Herrens Mor, som Kirken anser som et bilde på seg selv. Hva Maria må ha lidd, kan vel kun mødrene blant oss ane, menneskelig sett. Hva hennes medlidenhet betyr prinsipielt, lærer teologien oss. Det er under korset, i helhjertet tilslutning til Kristi frelsesverk, at Kirkens misjon utspiller seg. Når Kirken velsigner og vigsler, er det med korsets tegn. Forsøker hun å virke på annet grunnlag, avskjærer hun seg fra livets tre og visner.
Dette er et budskap verden alltid har hatt vondt for å forstå. Korset, pantet på forvandlende medlidenhet, var skandaløst alt på apostlenes tid. Nietzsche foraktet korset som fornektelse av forestillingen om overmennesket; hvor den førte hen, vet vi. Nylig uttalte en kremmer som mener mangt om mye, og som har drustelig kringkastingsutstyr, at empatien er Vestens akilleshæl som bør erstattes med en virtuelt designet stålprotese. Det kan ikke sies klart nok hvor tydelig avstand vi som kristne må ta fra sånt svada.
Verdenen som gledes av korset, er ikke en verden av deals, hvor folk er handelsvare; den innleder en ny jord, hvor en såret Gud skal bli alt i alle og vår natur fornyes av nåde. Pris da, kristenfolks tunger, korsets seierspant! Lytt ikke til sirenesang. Kristus, vår høyesteprest, tilbyr livets brød og gledens vin ved korsets alter. Skal vi da isteden velge trolsk gråstein?
Ikke på vilkår. I Jesu navn. Amen.
Relieff fra cistercienserklosteret i Cardeña, som viser den hellige Bernards Golgatavisjon.