Ord Om ordet
Langfredag
Her finner du et opptak av Langfredagspasjonen fra Peterskirken for tretten år siden.
Cistercienserinnene i Boulaur ved årets Langfredagsliturgi, når Herrens død kunngjøres.
Jes 52:13-53:12: Våre smerter bar han.
Heb 4:14-16, 5:7-9: Han er blitt prøvet i alt.
Joh 18:1-19:42: Jeg er født for å vitne om sannheten.
Etter å ha fulgt Jesus gjennom hans lidelse, står vi med tynnslitte nerver. På ett vis vil vi helst være alene, sitte stille i et hjørne uten å tenke. På et annet vis trenger vi å forstå. Hva er meningen med alt dette? Jakten på mening spiller en viktig rolle i lidelseshistorien. Den når et høydepunkt i samtalen mellom Jesus og Pilatus.
Jesus føres til Pilatus etter å være blitt forhørt av presteskapet gjennom hele natten. Stridsspørsmålet i begge sammenhenger, er spørsmålet om myndighet. Hva er forholdet mellom Jesus og disiplene? Hvem tror de han er? Hvem tror han selv han er? Pilatus går rett til sakens kjerne: ‘Er du jødenes konge?’ Jesus definerer ordet ‘konge’: ‘Mitt kongedømme’, sier han, ‘er ikke av denne verden.’ Pilatus gir seg ikke: ‘Så du er altså konge?’ Kristus erklærer da: ‘At jeg er konge, det er dine ord. Min oppgave er å vitne om sannheten. Derfor er jeg født. Derfor kom jeg til verden. Enhver som hører sannheten til, lytter til hva jeg sier.’
Referanserammen flyttes fra politikken til metafysikken. Jesus forkaster ikke kongetittelen. Han krever den heller ikke for seg selv. Hans krav er et sannhetskrav.
Sannhet er et nøkkeltema i Det fjerde evangelium. La oss se på tre eksempler. Når han samtaler med Nikodemus, sier Jesus: ‘Den som gjør sannheten, kommer til lyset.’ Å søke sannhet handler om mer enn å stille gode spørsmål. Sannheten er noe man gjør ved å tre ut av mørket, inn i lyset. I møtet med kvinnen ved brønnen, setter Jesus sannhet i forbindelse med gudstjeneste. ‘Den time skal komme, ja, er alt inne, da sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.’ Nærmer jeg meg sannhet, nærmer jeg meg Gud. Å befestes i sannhet er å lære å be. Tenk så på Jesu ord til jødene etter møtet med kvinnen grepet i ekteskapsbrudd: ‘Dersom dere blir i mitt ord, lærer dere sannheten å kjenne. Sannheten skal gjør dere fri.’ Å kjenne sannhet er det motsatte av å være en trell. Vi når frem til frihet hvis vi forblir i — bor i — Jesu ord. Så sannhet står for lys, tilbedelse, frihet. Ved å opplæres slik, gradvis, blir disiplene gjort rede for de sterke ord Jesus ytrer senere: ‘Jeg er sannheten. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.’
Sannheten er ikke et begrep, først og fremst. Den er personlig. Den er liv, handling, en vei vi går. Den har et ansikt.
Vi lever i en tid som stadig mer forkaster tanken på sannhet. Vi får ennå lov, sant nok, til å snakke om min eller din sannhet; men tanken om Sannheten som sådan, som objektiv, anses avlegs og diskriminerende. Hvem er jeg for å si deg hva som er sant? Det er ikke utenkelig at det en dag blir ulovlig her hos oss å fremme absolutte sannhetskrav. Relativismens diktatur slår gjennom med grotesk lovgivning. I tillegg (dét er enda skumlere) griper relativismen inn i vårt tankemønster, vårt hjerte og vårt sinn. Vi betinges til å idealisere tvilen, til å vade i en hengemyr av ubesluttsomhet. Dette gjør oss ustadige og slitne.
For liv er nå rørlighet, tross alt; og for å røre meg må jeg velge en retning. Pilatus’ blaserte, ‘Hva er sannhet?’, blafrer som et banner over vår tid. Spørsmålet er retorisk, ikke reelt. Det venter ikke noe svar. Det tar det for gitt at svaret ikke finnes.
Hvordan svarer Sannheten så? Forstyrrende. Jesus svarte ikke. For å si det med Jesaja: ‘Han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes.’ Hva skal vi si til det? Er det ikke kapitulering? Burde ikke Sannheten ha slått seg frem, militant? De som kjøper og selger mindre sannheter, gjør sånn. Sannheten selv opptrer annerledes. Han viser oss at sannhet ikke, til syvende og sist, er et argument som vinnes, men selvovergivelse i ubetinget kjærlighet.
Glem ikke at sannheten frigjør. Det skjer stadig i historien at folk gir sine liv for at andre enn dem selv skal kjenne frihet. Vi hyller slike folk som helter. Vi minnes deres navn, bekranser deres graver. På Langfredag bevitner vi at frihet vinnes på en skala som hever tiden inn i evighet. Mørket gjennomtrenges av et lys som ikke kan blåses ut. Sann tilbedelse eksemplifiseres i en offerhandling så gedigen at den omfavner og forklarer alle mindre ofre som gir sannheten tilgang til våre liv som en kilde til mening, fred og skjønnhet. På disse premissene skal vi leve.
Vi skal ikke forkleine sannheten, men elske den, leve i den — dø for den, om det må til. Langfredag forteller oss at alt som er gått i stykker kan, ved korset, bli helt. Fragmentering overvinnes ved selvovergivelse. Kristus har vist veien. Korset, som geometrisk sett står for motsetning, utgjort av to akser som aldri vil løpe parallelt, er blitt bildet på gjenvunnet helhet.
Paradokset besvarer Pilatus’ spørsmål. Det er den korsfestede kjærlighet som åpenbarer sannheten. Langfredags tårer er kilden til vår tillit, vårt håp, vår glede. Kilden gir oss livskraft og fruktbarhet så lenge vi blir værende i Sannheten med den helstøpthet som Sannheten fordrer. Ave Crux, spes unica. Amen.
Kristus foran Pilatus av Hieronymus Bosch. Bildet henger i Museum Boijmans Van Beuningen. Wikimedia Commons.