Ord Om ordet
Den Gode Hyrdes Søndag
Preken holdt ved konfirmasjon.
Apg 13.14-52: Vel, så vender vi oss til hedningene!
Åp 7.9-17: De stod foran tronen og foran lammet.
Joh 10.27-30: Mine får hører min stemme.
Fromhetens billedspråk kan få Den gode Hyrde, et viktig motiv i evangeliet, til å virke fjern, kanskje litt motbydelig. Hyrden forutsetter flokken, men dét å lignes med sau, de være seg bibelske, er ikke smigrende. I tillegg: Vi tenker oss Hyrden bærende på et får, det hundrede, fortapte, som skal, det skjønner vi, være et bilde på oss. Nok kan vi nå og da ha lyst til å fraktes sånn, når vi virkelig har vært ute å kjøre. Men stort sett vil vi da gå selv, finne egen vei med egne krefter, erfare at vi duger til noe. Hyrdebildet virker passiviserende. Er det dét kristendom dreier seg om, å bli en slags animert ulldott slept rundt på draperte skuldre inn i en pastellfarvet solnedgang? Inntrykket betinget min egen religiøse utvikling. For slik fikk jeg, såvidt jeg husker, evangeliet utlagt den ene gang jeg gikk på søndagsskole. Vrang som jeg var, tjente forklaringen og alle fromme bilder mot sin hensikt. Da timen var over marsjerte jeg hjem og erklærte med mine åtte års autoritet: “Dit går jeg ikke mer!”
Først langt senere, da jeg begynte å studere Bibelen — og oppdaget for en fantastisk bok det er — skjønte jeg at hyrden står for noe annet. Det gamle Israel var nomadisk. Folk var ikke festet til ett sted. De beveget seg rundt på søken etter gode forhold for seg selv og flokken de levde av. En hyrde var utsatt for risiko: ugjestmild natur, villdyr, banditter. Urbildet på hyrden i Det gamle testamente er David. Når han som ung utsettes for Goliat, en topptrent geriljasoldat, sier han, for å vise seg skikket til tvekamp, til Kong Saul:
Din tjener gjette småfe for sin far. Kom det en løve eller bjørn og tok sau fra flokken, sprang jeg etter den og slo den og rev sauen ut av gapet på den. Reiste den seg mot meg, tok jeg den i skjegget og slo den og drepte den. Både løve og bjørn har din tjener slått i hjel (1 Sam 17.34-6).
Erfaringen gjorde David rede til politisk innsats. For Herren, står det i en Salme, “tok ham bort fra lamsauene og satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk, for Israel, sin eiendom” (78.71). Kristusbildet i hyrdelignelsen viser oss ikke en chilled hippie på søken etter alternativ livsstil. Det tegner en profil av klar startegi, mot, offervilje. Den slags vekker tillit hos en leder.
Og det er tillit, tillit til hyrden som person, det er snakk om i evangeliet vi har lest. “Mine får hører min stemme”, heter det der, “jeg kjenner dem, og de følger meg.” Hva lyden av en kjær persons røst kan bety, vet vi. Tenk på et spedbarn som ennå ikke begriper hva som blir sagt rundt omkring, men som nyter å høre stemmen til mor som mater, stuller og beskytter. Vår dikter Per Sivle skrev for hundreogfemti år siden et dikt som begynner: “Den fyrste song eg høyra fekk/Var mor sin song ved vogga”. Han beskriver hvordan minnet av sangen og stemmen gikk under huden på ham, uttrykk for den lengsel etter trøst vi alle kjenner når vi er mest utsatt. Siste vers i diktet lyder: “Og når eg sliten trøytnar av/I strid mot alt som veilar/Eg høyrer stilt frå mor si grav/Den song som all ting heilar”. Sivle mistet moren tre år gammel og tilbragte barndommen flyttende fra fosterhjem til fosterhjem. Når vi minnes det, aner vi dypet i ordene. Det hjelper oss til å spørre: Hva er for meg en slik trøstende røst?
Også hva truende stemmer betyr, vet vi kanskje — utifra minnet om noen som har gjort oss vondt, som har mobbet oss på skolen eller ydmyket oss? Gjenlyden av en tergende, farlig røst gir oss gåsehud. Den får hjertet til å slå raskere. I blant kan livet fortone seg sånn at vi står som i et stor lytt rom hvor truende og trøstende stemmer roper om kapp. Da må vi velge hvem vi skal følge. Vi må kunne skille stemmene ad.
Når dere i dag, konfirmanter, mottar “seglet på Guds gave, den hellige Ånd”, får dere hjelp til stemmeadskillelse. Ånden er Jesu Ånd. Den formidler hans nærvær og kraft. Den minner oss om alt han har sagt. Ved Ånden erkjenner vi hva det betyr å leve i Kristus. Jo mer vi venner oss til det, jo klarere hører vi hans røst. Det betyr ikke nødvendigvis at vi får en masse særlige instrukser. Gud frigjør oss ikke fra å tenke. Tvert imot, han hjelper oss til å tenke klart.
Hyrdens oppgave er å lede flokken. Jesu røst fører oss frem så vi, i livets mangfoldige veikryss, hvor vi må ta vesentlige valg, velger rett og får bevege oss fremad mot mål som svarer til vårt sanne begjær, hvor vi finner frihet og får oppleve lykken det er å kunne gi oss selv for noe stort; med andre ord, hvor vi lærer å elske. For kjærlighetens grunnprinsipp er ikke tilfredsstillelse for oss selv; det er hengivelse. Paradoksalt er det, men sant: Kun ved å hengi oss, oppdager vi hvem vi egentlig er. Jeg blir meg selv når jeg fritt sier Ja! til en annen.
Fjerde søndag i påsketiden er kjent som Den gode Hyrdes søndag. Det er en skikk at vi på den dagen ber om kall. Når vi hører om “kall”, tenker vi først og fremst på preste- og ordenskall. Slike trenger vi, og det vigslede liv er et salig eventyr: Det kan jeg vitne om! Og enhver ung katolikk bør spørre seg selv: «Og jeg, kunne jeg ha et kall til å tjene slik?» Men kallsbegrepet er større, selvsagt. Gud har en hensikt, ikke kun med prester, munker og nonner, men med alle sine barn. Enhver av dere er kalt i den forstand at en oppgave venter dere som tilsvarer nettopp deres begavelse, som vil la dere nå deres fulle mål. Bruk nåden dere mottar nå til å spørre: “Herre, hva kaller du meg til? Hvor har du bruk for meg?” Følg så Hyrdens stemme. Den er til å stole på. Den vil føre dere inn i landskap som overskrider all deres forventning.
