Ord Om ordet
Vesperbetraktning
Under de Himmelske Dage holdt i Silkeborg over et triduum fra Kristi Himmelfartsdag, ble jeg bedt om å presidere og preke ved vesper i Vor Frue Kirke på fredag og lørdag.
Enda han var Sønn, lærte Jesus Kristus lydighet ved det han led; så, da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for enhver som gir seg inn under ham; og nå hilses han av Gud som yppersteprest ifølge Melkisedeks orden (Heb 5.8-10).
Kristus lærte lydighet ved det han led. Lærer vi ved det vi lider?
Det er ingen selvfølge. Spontant opplever vi lidelser som blinde skjebneslag. Lidelsen sårer vår rettferdighetssans: “Hvorfor meg?” Responsen er sunn, i og for seg; men den kan gjøre oss døve, tonedøve, i forhold til lidelsen; og lidelsen har gjerne noe å si oss. Vi må bare lytte nøye etter melodien. Kommer lidelsen vår vei, bør vi huske på å spørre den: “Hva betyr du?”
På norsk og dansk som på de romanske språk (og engelsk), er ordet “lydighet” semantisk forbundet med verbet “å lytte”. Sann lydighet forutsetter lydhørhet. Når Kristus “adlyder” kallet til å lide, underkaster han seg ikke servilt. Hans lydighet peker mot grunnlaget for hans forhold til Faderen, ved Ånden.
Sønnen lytter til Faderens røst. Han følger røsten av tillit, i kjærlighet, for den fører mot et salig, livgivende lys, også når enskilte etapper går gjennom mørke. Guds kall har iboende fullkommenhet. Det har kraft til å virke en frelsende, salige hensikt. Som det står i Jesaja:
likesom regnet og sneen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro […], således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til mig, men det skal gjøre det jeg vil, lykkelig utføre det jeg sender det til (Jes 55.11).
Gud er vår grenseløst elskende, trofaste Far. Hans forsyn er ufeilbarlig, hans mål salig. Prosedyrene hans kan virke paradoksale. I blant vil de medføre smerte. Det gjør nå engang vondt å være menneske i en verden såret av synd, overskygget av døden. Men døden er bekjempet, syndens makt er brutt.
Korset bevarer sitt brutale, grusomme aspekt, men er på samme tid et seierstegn. Når en flik av det legges på våre skuldre, når vi får yte vår skjerv i Kristi frelsesverk, la oss da huske Faderens ord — “Du er min sønn, den elskede; i deg er alt mitt velbehag” — for som lemmer på Kristi legeme, gjelder velsignelsen også oss.
Da kan vi adlyde tillitsfullt, verdig, fritt, ja, til og med med glede; da kan påskens fullendelse bli inkarnert realitet også i våre liv.
* * *
Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud kan kalle sitt eget, og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys: Dere som før ikke var noe folk, dere som før var i unåde og som nå har funnet nåde (1 Pet 2.9-10).
Hva vil det si å være et folk? Spørsmålet opptar oss i disse dager. Politisk er det en glohet potet som fremkaller sterke, iblant foruroligende uttrykk i Tyskland, Frankrike, USA — og hos oss i Skandinavia.
Bibelsk sett oppstår et folk på grunnlag av et kall til en oppgave. Folkets samhold avhenger av trofasthet mot oppgaven og kallet. Mangler troskapen, rakner fellesskapet; da står folket der, med ett, som en tilfeldig hop av individer. En diabolsk splittende impuls hever da sitt hode: mistenksomhet, maktsyke og sjalusi oppstår.
Vi har lest et avsnitt fra 1. Petersbrev. Peters liv ble snudd opp-ned av et kall. Jesu ord til ham, “Følg meg, bli menneskefisker”, strukturerer evangeliets begynnelse. Peter får oppleve hvordan kallet former et liv, en ny identitet: “Du er Simon, du skal bli Kefas”. Peters bestemmelse er å innlemme andre i slik erfaring. Det er det petrinske oppdrag. Mot evangeliets slutt, etter påske, ser vi ham trekke i land en not med 153 store fisk, et bilde på Kirken. Fangsten er preget av mangfold, spenning, bevegelse. Allikevel går noten ikke i sønder, for den trekkes mot Kristus, den Oppstandne, som står på stranden og venter.
Kirken utgjør et folk, skriver Peter, når vi som var i unåde, finner nåde og velger å leve på nådens premisser, i sannhet og raushet. Folket består, ikke for selv å bekreftes, ikke for sin egen status’ skyld, men for å forkynne storheten til ham som har kalt oss ut av mørket inn i sitt overveldende lys.
Å gå fra mørke til lys kan være traumatisk. Først kan vi få inntrykk av å blindes. Øynene må tilvennes. Vi skygger for dem med hendene. Det kan være fristende å snu seg rundt, for å gi blikket hvile.
Går vi, som Guds folk, fremad mot hans lys for å forvandles, eller søker vi tilflukt i skyggefulle gjemmer, for der å bli ved det vante? Dét er spørsmålet vår enhet, vår hensiktsmessighet, og derved vår bestand som Guds folk, hans hellige folk, avhenger av.
