Ord Om ordet
Jesu Hellige Hjerte
Hos 11.1-9: Jeg drog dem med milde bånd.
Ef 3.8-19: Jeg ber Kristus feste bo i deres hjerter.
Joh 19.31-37: Blod og vann fløt ut.
Påsketiden er overstått, men forlenges dog med tre høyfester som utgjør en Påskens etterdønning i det som liturgien snodig nok kaller tempus ordinarium, som om noen tid var “vanlig”. Første søndag etter pinse feirer vi Den hellige Treenighet, og kaster et helhetlig blikk på gudserkjennelsen vi får ved Kristus, Faderens Sønn, i Åndens enhet. Torsdagen etter feirer vi Corpus Christi, en transfigurert Skjærtorsdag badet i blomsterduft og jublende sang idet vi feirer at Herren, sitt løfte tro, forblir iblant oss og nærer oss med sitt nærvær. Inntil 1955 ble Corpus Christi fulgt av en oktav for at festens budskap riktig skulle gjennomtrenge de troendes hjerte, tanke og sinn. Den niende dag, følgende fredag, dagen i dag, ble markert som høyfest for Jesu hellige Hjerte.
Jeg nevner den liturgihistoriske sammenheng for å understreke et poeng: Der består en vesentlig forbindelse mellom Jesu hellige Hjerte og det eukaristiske offer, rent, hellig og fullkomment. For våre forfedre var sammenhengen åpenbar. Tenk på Giottos fremstilling av korsfestelsen i basilikaen i Assisi. Vi ser der en engel som flagrer opptil Jesu høyre side for å samle i en kalk blod og vann som strømmer fra hans gjennomborede Hjerte. Jesu Blod er hans Hjertes overflod, som forbinder oss med ham og hverandre i vesentlig fellesskap.
Kaster vi et blikk på eukaristiske mirakler anerkjent av Kirken, tilfeller hvor den konsekrerte hostie fremstår i form av menneskelig kjød, noterer vi forundret at disse, når de underlegges vitenskapelig analyse, ganske systematisk viser spor av hjertevev. Slike mirakler utgjør ingen trossannhet: Ingen er forpliktet til å anerkjenne dem. Men enhver kan her finne et talende symbol. Kristi Legeme, gitt for oss, er i særlig grad hans hellige Hjerte, brennende av kjærlighet til mennesket og på samme tid bristende av sorg ved å se denne kjærligheten spyttet på, forkastet, angrepet.
Jesu Hjerte, står det i Skriften, er mildt og ydmykt. Mildheten har med den tredje saligprisning å gjøre; den skal arve jorden. Ydmykheten ser vi for våre øyne når Pilatus, etter at praetoriets soldater har hatt sin moro, peker mot Jesus og sier, “Se mennesket”; den står for hel, sann humanitet. Egenskapene bærer velsignelse og kraft inn i en verden såret av stolthet og løgn. De gjør at Jesu åk er lett å bære, at hans byrde ikke tynger; at hans Hjerte er en kilde ikke kun til liv, men til glede.
I dag betrakter vi dette Hjertet, åpnet av Longinus’ spyd for aldri mer å stenges inntil verdens evne. Men hva vil det si å “betrakte” Jesu Hjerte? At vi står som glånere og stirrer på et fremmed objekt? At vi må gjøre oss sublimt teologiske tanker eller oppildnes til mystisk ekstase? Ikke nødvendigvis.
Betraktningens vei, det kontemplative liv, står for en langsom, vesentlig forvandling som forbinder oss med gjenstanden for vår betraktning så vi får forbli i den. Jesu hellige Hjerte er først og fremst et univers vi må finne oss til rette i, et livsmiljø. Dette kan høres litt abstrakt ut, kanhende. La meg forklare hva jeg mener ved hjelp av et eksempel.
Én av min ordens store forbilder og lærere er den hellige Lutgard av Aywières. Hun levde 1182-1246, altså som en samtidig av munkene som grunnla klosteret på Tautra. Lutgard var en from kvinne, streng med seg selv. Hun holdt lange faster, hvor hun kun næret seg med øl — en detalj som gjerne får folk til å flire godmodig, men ikke vitner om utskeilelse. Svakøl var en harmløs drikk som lot henne avstå fra fast føde mens hun gav kroppen et minimum av næringsstoffer.
Det berettes at Lutgard en dag så Jesu Hjerte i en visjon. Hun ble bedt om å ønske seg en nådegave. Pliktskyldig som hun var, og
liturgisk bevisst, sa hun at hun gjerne ville kunne mer latin. Slik ville hun bedre næres av gudstjenestens rikdom. Hun fikk det som hun ville, og frydet seg: Salmene og Profetene strålte med ny glans. Men hjertet hennes var ikke helt tilfreds. Det lengtet etter å slå med samme rytme som Jesu eget Hjerte, etter å fylles av hans kjærlighet. Så Lutgard tok mot til seg og spurte Vårherre om hun muligens fikk bytte denne første gaven mot en annen. “Hva vil du så ha?”, spurte han. “Ditt Hjerte, Herre”, svarte hun. Slik gikk det. Hun levde sine siste år i en eksistensiell bevissthet om hva det vil si å elske slik Jesus elsker, “inntil enden”. Det var ingen dans på roser. Jesu kjærlighet, slik en annen formidabel nonne, den hl. Birgitta, vitner om, er “en korsfestet kjærlighet”. Lutgard kjente Jesu Hjertes pine; men hun kjente også dets fryd. Hun ble blind. Det var som om tapet av fysisk syn opplyste hennes indre øye. Hun fikk nåden til å kunne lese andres hjerter, til å virke helbredelser; hun ble en trøst for utallige. Hun døde i Aywières den 16. juni 1246, som det året var høyfesten for Den hellige Treenighet. Herren lot henne vite at hun nettopp den dagen ville kalles hjem.
Den hellige Lutgards eksempel kan synes fjernt, kanskje, eller ekstremt, men er egentlig ingen av delene. Alle er vi, som døpte kristne, kalt til å kjenne Jesu Hjerte innenfra. Jeg elsker en gammel latinsk, dypt evangelisk bønn som lyder slik:
Iesu, mitis et humilis Corde, fac cor nostrum secundum Cor tuum
“Jesus, mild og ydmyk av hjerte, gjør våre hjerter lik ditt Hjerte”. At dette er mulig, er hva dagens høytid lærer oss. La oss ta muligheten til oss, virkelig be slik og si et helhjertet Amen til den nåden som bys oss.